IRAN

4.Juni 2012

Planen for dagen i dag er å få fatt i noe dollars, komme seg inn i Iran og kanskje kjøre til byen Tabriz eller deromkring. Opp i 6 tida (Tyrkisk tid +1 time fra Norge), pakke sakene og komme seg ut av hotellet og se om der var noen muligheter for veksling før turen mot grensen. Frokosten starter 730 så jeg rekker ikke den i dag, men det går fint, jeg kan kjøpe noe på veien et sted.

Old bloke on a bike
Når jeg skulle til å dra møtte jeg den andre motorsyklisten som bodde på hotellet. En eldre Australier som var på tur med sin over 100 år gamle motorsykkel, bygget på en børsefabrikk i Belgia og nå hadde han vært veien i en del måneder med blant annet India, Pakistan, Iran og nå Tyrkia. Sjekk den kule sykkelen - og den her kjører han halve jorda rundt med - utrolig rått.
Han viste meg litt på alle hendlene og spakene på sykkelen og blandingsforholdet mellom benisin og luft kunne han fintune manuelt når han kjørte og han kunne frikoble trøene når han skulle bremse og kjøre eller hva det var. Smøresystemet slapp 9 dråper olje i minuttet :) Artig skrue. Han hadde gjort en liknende tur sammen med kona på 80-tallet og ville nå gjenta suksessen. sjekk bloggen hans her www.oldblokeonabike.com (Siden jeg er i Iran er det en del av innholdet jeg ikke får opp, Flicker, twitter, Facebook osv). Artig skrue.

Etter å ha ordnet noe dollars bar det til grensen - ganske kort tur på 30-40km.Siste 8km inn til grensen var stablet opp med lastebiler - to i bredden - det må trolig stå der i dagesvis. Jeg la meg ut og kjørte forbi hele køen - det gjorde de med personbiler også - selvsagt i motsatt kjørefelt uten at det bød på noen problemer.

Fremme ved grensen må jeg si at jeg var litt spent på hva som skulle skje og hvor smooth ting skulle gå. Jeg hadde jo allerede en avtale med Mr. Hossein som skulle hjelpe meg med papirarbeidet og jeg regnet med at det vile gjøre jobben enklere. Først 3-4 tyrkiske kontorer og stempler for å slippe ut av Tyrkia. Tror du ikke at jeg "glemte" å betale den tyrkiske fartsboten min da? å nei å nei så leit. Blir vel fengslet om jeg setter mine ben på tyrkisk jord igjen :)
Midt i området her sto det en del slike pengevekslere som prøvde å suge noen slanter ut av deg med en dårlig deal. Jeg var advart mot å bruke disse og fulgte det rådet. Underlig at de får stå midt inne i grenseområdet og mingle med gjestene slik.

På den Iranske siden sto Mr. Hossein å ventet på meg. En underlig skrue av en fyr. Sikkert i midten-slutten av 60 åra, offisiell turguide og hadde etter sigende jobbet på tollkontoret på grensen. Det var kanskje derfor han visste om de fleste triksa i boka, og ikke minst en ringrev som visste å ta seg betalt. Her møtte jeg også Sveitserne med 2CVene samt noen flere i samme følget deres.

På iransk side var det først inn i et slikt "ingenmannsland" der alt måtte ordnes før man fikk slippe videre til neste steg. Først 4-5 unge karer i militæruniform som satt henslengt på et par kontorstoler de hadde dratt ut, med kule solbriller og mest tull og tøys. Så ut som om at de hadde det artig på jobb ihvertfall. Videre til passontroll, deretter til tollavdelingen hvor moroa startet. Det var her Carnet de Passage skulle fremlegges. Min lokale guide, tidligere kollega av dem som jobbet der, svinget seg rundt og fikk orden i sysakene - et par timer senere var carnet ordnet og det var tut å kjør. Høy pris, trolig korrupt så det holder, men det var avtalt på forhånd og prisen sto seg iht avtale. Billigere enn alternativet som var å skaffe carnet i Norge.

Stemple alle papirer hos 2-3 kontorer før vi fikk kjøre til neste gate hvor det var et par karer som skulle stemple og sjekke før jeg fikk komme ut av grenseområdet og inn i Iran. I hele dette grenseområdet var det folk, biler, fiksere, pengevekslere som strømmet ut og inn i et evig kaos. Tollerne og de aller fleste som jobbet her hadde sivile klær så det var vanskelig å vite hvem som var offisiell og hvem som skulle prøve å få penger ut av deg. Sveitserne hadde ikke orden i sysakene mht eier på bil og hvem som kjørte den. De hadde med en statement som sa at det var OK, men det holdt ikke og de måtte "kjøpe" et carnet på den ene bilen - €450 takk. Luktet dårlig mel i den posen der for å si det slik.

Pengeveksling er også et kapittel for seg selv. Jeg vekslet inn $500 som bør holde til det meste av iran. Jeg fikk så mange millioner for de dollarne at jeg var multimillionær :) Dersom jeg hadde puttet alle i lomma samtidig så hadde det nok sett ut som jeg gikk rundt med en mobiltelefon fra tidlig 90-tallet. Jeg fikk litt trøbbel med å veksle inn en krøllet €500 seddel pga at den ikke var strøken. . Kanskje den blir med hele veien hjem eller at jeg får "strøket" den på et vis :)

Inne i Iran begynte det å dra seg til med varmen - rundt 28 grader på formiddagen. På vei ut av byen møtte jeg to italienere på motorsykkel som jeg stoppet og hilste på. Tenkte å henge på dem ei stund og se hvor det bar. De dro på og kjørte avgårde, men jeg synes det gikk vel fort i forhold til et rotete trafikkbilde så jeg slapp dem av syne og lot dem dra. Så etter et sted å kjøpe noe brødvarer eller noe, men fant ikke noen baker umiddelbart så jeg kosta bare videre i håp om å finne en senere.

Trafikken er generelt rotete her og det er mye underlige vekslinger mellom filene, men det er bare å slippe forbi dem som har det travelt og ligge i innerste filen til man treffer lastebiler. Greit å følge med i speil og sidesyn på det jevne og samtidig ha nok klaring til bilen foran til at du rekker å stoppe om det skjer noe.

Mat
Det begynte å dra seg til mot 34 grader var det på tide å ta seg ei pause og slappe av litt i skyggen. Var litt trøtt etter ei kort natt og en hel dag uten mat. Iranerne er tydeligvis veldig glad i å dra på piknikk. Mange av dem kjører ut av byene, finner et lite område hvor de griller og spiser sammen med familien. De har med store tepper, puter, mat, grill og en masse greier på disse utfluktene. Jeg fant ei lomme med skygge og 4-5 slike piknikkfamilier. Jeg la meg på bakken og dubba av en liten halvtime. Det dundra forbi en haug med biler og lastebiler som fløytet og bråka så det var ikke akkurat noe REM søvn å snakke om.

Når jeg kvikna til liv igjen så var det tydeligvis en familie som synes det så litt stusselig at jeg lå der alene, uten teppe og uten mat. For gutten i familen kom med et fat med mat til meg og et glass brus. Det var veldig snillt og kanskje beste timingen ever! Tror det var en kyllingrett med brød og litt grønsaker til. Den gikk ned på høykant :) Jeg takket best jeg kunne før de satte seg i bilen og kjørte. I det jeg skulle til å kjøre kom det bortom en haug med folk fra ulike biler i ulike puljer så det var vanskelig å komme seg videre. Ble invitert hjem til en far og sønn i byen Tabriz, men jeg takket nei og forklarte at jeg måtte prøve å kjøre et par timer lenger enn dit. Det hadde jo vært hyggelig, men litt bekymret for sykkel, bagasje og mye styr for folk - hva om de bor 8 stk i ei lita leilighet så kommer jeg med alt stashet mitt og sykkelen står i gata? Nei, får se senere på turen om det blir liknende muligheter. Kjekt uansett.

Når jeg kjører på veiene så er det en av ti biler som fløyter pg folk vinker og henger ut av vinduene. Ganske artig til å begynne med, men det blir litt travelt i lengden og hver gang du stopper så skal folk prate. Det er jo veldig hyggelig, men det tar tid når du bare skulle stoppe og lese på et skilt, eller sjekke kartet. Det er mange som har lyst å prate, men det er mange som er rimelig dårlig i engelsk så det er ikke alltid like givende :)

Tabriz er som de fleste andre byer av litt størrelse på litt kaotisk å kjøre i. Det er mye som skjer og mye å følge med på. Mange felter og biler som flyr hit og dit. Skal se om jeg får tatt noen videosnutter av det etterhvert som jeg er mer komfortabel med det. Kjørte egentlig på motorveien rundt Tabriz for å unngå kaotiske sentrumsgater med lyskryss og dårlig fremdrift. Byer blir det nok av senere på reisen så greit å holde litt fremdrift og finne overnatting utenom selve byen et sted. Fant noen fine campingplasser, men endte opp på hotell i byen Bonab. På veien hit så jeg noe som minnet om formen av pipene på et atomkraftverk. Tro om det er det som det har vært så mye styr om mht vesten?

Ser at språk er og kommer til å bli utfordrende i ukesvis fremover. Det er veldig begrenset med samtalepartnere så langt i Iran. Får skype litt med dere der hjemme når det blir for ensomt. Hittil har ikke det vært tema og dagene flyr avgårde i blanding av dagens kjøreetappe, stopp underveis, pauser, mat, finne overnatting, komme seg i hus (eller telt), mat, nett, kjørerapport, planlegge neste dag, sjekke diverse ting fremover i tid og chatte litt med dere hjemme. I tillegg har jeg hatt selskap på store deler av turen til nå så det har ikke vært tid til å kjede seg eller føle seg ensom ihvertfall. Har en teori om å prøve å ha noen bra kjøredager og ha noen rene fridager her i iran.

Har testet og funnet ut at her er noe internet i iran, men facebook, twitter og diverse annet ser ikke ut til å fungere herfra. SMS fungerer bra i byene ihvertfall (koster NOK 4,- per sms)l, epost ser ut for å fungere, samt at skype ser ut for å fungere. Det er en messengerfuksjon i Skype som kan være grei å bruke siden den er gratis.

Foreløpig plan for dagene i Iran er ca slik:

Tabriz (i dag)
Hamadan
Esfehan
Shiraz
Yazt
Qom
Teheren
Kjøre til grensen til Turkmenistan (2 dager)

Det er store avstander så det kan være at jeg dropper de sørligste stedene. Samtidig må man se litt hvordan det går med temperaturen. Kjente at 34 varme i dag egentlig holder når man er i kjøredressen - spesielt i byene der det blir lite luft og mye varm asfalt merker man det godt.
Dersom det skal bikke 40 lenger sør så begynner det å dra seg til.

Nå en liten gjennomgang av morgendagens reiserute og highligts før en velfortjent natt søvn.
PS! Tiden i iran er 2.5timer foran norsk tid.