IRAN: Det Kaspiske hav

12.Juni 2012

Prisen på erten trikset mitt fungerte sånn passe. Det var ikke 100% løsning og jeg hadde trolig hatt det bedre med noen færre madrasser, men det gadd jeg ikke styre med i natt. Begynte å pakke litt saker og ting og fikk levert frokosten på døren. Det ble utefrokost i dag med flott utsikt over dalen. De Iranske frokostene er ganske enkle og denne besto av ferskt brød, ost, honning og te. Det funker bra nok for meg siden jeg ikke er så storspist på morrakvisten.

Det var sikkert meningen å stable utover disse madrassene til 8 personer, men jeg brukte alle samtidig. Funket det også :)

Sykkelen i hagen

Enkel Iransk frokost. Nystekt brød, Honning, Ost og te

Når jeg holdte på å pakke på sykkelen så kom husverten nedom og jeg viste ham trekket til sykkelen som hadde rivnet opp og utvidet seg til en 1m lang flenge nå. Han tok det i hånden og gikk inn og sydde det for meg. Det var supert - da har jeg OK trekk igjen.

Takket for meg og vinket farvell og kjørte en runde i bygda. Det var jo nesten som å være hjemme så da var jo det kjekt å få nyte litt av den feelingen - om ikke annet for å temme hjemlengselen litt. Kjørte opp langs en elv opp en dal til veien var så skral at jeg snudde.

Det var bare noen få mil til det kaspiske hav og på veien dit snirklet veien seg gjennom en dal med tjukk grønn skog på alle kanter. Ganske kult og ikke minst uventet at jeg skulle finne det i dette landet. Området langs det Kaspiske hav er visst lekegrinden til de rike Teheranerne og her var det både en Porsche og flere BMW'er å se. I tillegg en del moderne bygninger med fashion stores, outlets og brand stores for mange kjente vestlige merker. Jeg kjente at det rykket litt i shoppingfoten når jeg så Mammut spesialbutikk, men jeg har jo ikke plass til noe så da trenger jeg ikke å styre med det. Zara, Addidas, Fila, Levis ++++ Antar at det er orignalbutikker, men det er ikke godt å si.

Når jeg kjørte stripen langs det kaspiske hav så ser jeg virkelig hva allemannsretten og strandsoneregulerering har å si. Her er det meste av havet gjerdet inne med private og corporate properties. Selvsagt ett og annet fancy hotell. Noen av områdene er mer public, men det er et stykke mellom dem. Sånn sett er jeg glad for at vi i Norge sikrer folk flest tilgang til sjøen og fjellet uten at det blir privatisert og gjerdet inne i stor grad.

Sulten meldte sin ankomst og det nærmet seg tid for lunsj. Jeg så for meg en strandrestaurant, kanskje på et øde hotell der jeg kunne spise og ta meg en dukkert uten at der var for mye folk og mas. Mas = passe på sykkel og verdigjestander. Kjørte ganske lenge uten å finne noe spesielt. Det meste var stengt av med gjerder, porter og bevoktede bommer. Etter ei stund så fant jeg en OK plass - public beach og en strandrestaurant som kunne fungere. Kjørte forbi en liten sperring slik at jeg kunne parkere der jeg kunne se sykkelen fra restauranten.

Krimthriller:
Herfra ble det et par timer som hentet fra en ekte krimthriller (Herfra og et stykke ut er det litt ekstra dramatisert i samme sjanger)

På vei ned til stranden fikk han hjemlengsel. Det gjorde han forresten hver gang han tenkte på havet, bølger og den friske sjøluften. Når man først har bodd ved havet er det vanskelig å fristille seg og leve uten det. Han skimtet noen flagg og kunne se at der var en strandrestaurant i på høyre side i enden av gaten. Der var en offentlig parkeringsplass til venstre med en vakt - trolig mot betaling. Han nærmet seg og like utenfor restauranten var der stengsel slik at biler ikke skulle kjøre inn, men en motorsykkel er det ingen problm. Han smatt mellom to stolper og parkerte utenfor restauranten - slik at han kunne se den innefra restaurantområdet. Ahhh som han hadde savnet dette - sand, bølger som ruller inn og en stor uendelig horisont. Han kjente det godt nå - at havet og Norge kaller. Det får gå en stund til - a man on a mission.

I det han stiger av sykkelen kommer der en kraftig bygd mann, trolig i midten av tredve årene og med arabisk utseende. Den fremmede strekker frem hånden og sier "Milad. Where are you from?". "I am Steve, from Norvege" svarte jeg. Han viste et arabisk ID kort og sa "Police - I am police". Han så jo ikke akkurat ikke ut som noen politi der han sto i fritidsklærne sine på stranden. Hvem vet hvordan en Iransk politimann kler seg. Ren og pen i tøyet, så det var ikke det. Jeg hadde jo blitt advart mot slike som utga seg for å være politifolk og anbefalingen var å ikke vise ID til andre enn uniformerte politimenn i politibil. "So where is your uniform and policecar?", spurte jeg og fortsatte med å låse fast hjelmen til sykkelen uten å legge noe mer i det. Milad så litt spørre ut når jeg tok den aproachen,og han tok frem telefonen og hadde tilsynelatende en samtale med noen på arabisk.

"You find me in the restaurant if you need me" sa jeg med tanke på at han trolig hadde tilkalt en uniformert politibil eller en kollega. Jeg fant meg et bord og satte meg ned slik at jeg kunne se sykkelen der den sto. Den var ikke særlig pen akkurat nå - full i skitt, støv og sand fra de støvete ørkenveiene jeg hadde kjørt noen dager tidligere. Det var greit slik - ikke vaske den pen og ren, men hold den litt småsjabby for å gjøre den om mulig litt mindre attraktiv. Det har ikke akkurat lykkes å gå undercover med en slik MC i Iran ihvertfall.

Politimannen kom etter og satte seg ved bordet som den mest naturlige saken i verden. Han tar menyen som kun er på persisk og sier "What do you want". Jeg sier "I don't read Farsi - what du they have?". Det ender opp med å bestille en liten pizza og ei Cola så er jeg ganske trygg på hva jeg får. Milad går for å hente servitøren, men når han kommer tilbake har han allerede bestillt maten direkte. "Okey, det var da voldsomt til serviceinnstilt politi de hadde i Iran" tenkte jeg. Eller kanskje han bare er selskapssjuk. Men jeg får en følelse av at det er noe som skurrer her og tenker at her er det greit å være ekstra våken. En ekstra sjekkrunde på penger, pass og verdisaker. Det viktigste er sykkelen og det jeg har på kroppen. Småpengene i lommene tåler jeg fint å miste og jeg har så langt ikke vist hvor jeg har gjemt det. Det kunne jo være at han hadde en medhjelper her også hvis det var noe kokelimunke.

"Do you travel alone" spurte han. "Yes, now, meeting others later" svarte jeg med så få ord som mulig. Setninger med kun de viktigste ordene fungerer ofte best her. "I am working with Interpool" sa han. Jeg tenkte raskt og var overrasket over at Iran var en del av Interpool samarbeidet, men jeg sa "Yes, a friend of mine too". Det er greit, det var et par hvite løgner på rappen her. det kan straffe seg om hans kollega dukker opp og de skal sjekke grundigere, men dersom det er en bløff så er det greit å få fyren stil å tro at jeg ikke er helt alene i denne verden.

Jeg studerte ham der han satt. Han hadde et 3 dagers skjegg og så ganske velstelt ut. Den høyre hånden hans hadde et kraftig 10-12cm langt arr og det så ut som om at han hadde vært i noen slåsskamper før. Ingen ringer så han var kanskje ikke gift? Han var ganske kraftig bygd så det var kanskje greit å ikke havne i en slosskamp med denne fyren - samme om han var politi eller røver. Jeg spurte om han var gift, noe han bekreftet. Han hadde ingen ring så jeg ble litt ekstra på vakt. "Where do you work" spurte jeg for å se om jeg kunne finne ut noe mer.
"Work Teheran, live Amol" svarte han uten å nøle. Hva han gjorde her på kysten spurte jeg ikke om. "I your security in Mahmuddabad" tilføyde han. "No, that is not neccessary - Iran is safe" svarte jeg og tenkte mitt.

Vi fikk maten og han spurte om jeg ville bli med ham hjem til hans hus i nabobyen Amol som var en liten omvei. "No, I have to go to the border - many kilometres" svarte jeg. Jeg så at han ikke var fornøyd med svaret. Dersom det var en hyggelig fyr ville jo jeg ikke fornærme ham, men jeg ville samtidig ikke ta noen sjanser. Vi pratet litt om vær og vind før han spurte igjen om jeg ikke ville bli med på hotellet. "Ikke faen om jeg skal være med den fyren her noen steder som helst" tenkte jeg. Han virker ikke tillitsvekkende for fem flate ører. Først sa han hjem og nå hotellet., han sa gift og uten ring, han jobber der og er her, han var politi, men uten uniform.
Nei nå er det for mye som skurrer her - her er det bare å komme seg avgårde fort som svint.

Jeg forklarte at jeg måtte dra og spurte hvor mye maten ble. Han ristet på hodet og sa at maten var på han og spurte igjen om jeg ikke skulle bli med å ta en kopp te hos ham. Jeg avslo igjen og forklarte igjen at jeg måtte komme meg avgårde mot grensen for at jeg hadde en avtale. Jeg så at han likte det ikke, men innså vel at det slaget var tapt. I det jeg skulle reise meg fra restauranten så jeg litt stjerner. "Hva faen er dette her tenkte jeg - har de hatt noe i maten min?" Var det derfor han lurte på om jeg ville bli med ham på hotellet? Jeg følte meg egentlig klar og fin ennå. Kanskje var det bare litt lite drikke i dag?

Greit å være på den sikre siden og være litt våken nå og komme seg fort herfra. Der var andre folk i restauranten og vakten på stranden som hang rundt der i det jeg skulle dra så jeg var ikke helt alene her. Men det er greit å dra nå kjenner jeg. Stjernene ga seg like fort som de kom og de varte kun et lite øyeblikk. Heldigvis for det - jeg følte at jeg trengte å være klar i toppen og på mitt beste nå. Likvidering av offentlig tjenestemann her på offentlig sted tar seg dårlig ut og vil sette hele oppdraget i fare.

Jeg pakket sakene mine så raskt jeg kunne uten å stresse, han og parkeringsvakten var tydeligvis bekjente og jeg tok dem begge i hånden før jeg kastet meg på sykkelen og kjørte derifra. I det jeg dro så jeg i bakspeilet at han tok opp mobiltelefonen mot øret. Var det en mehjelper han ringte nå?

Deretter ble det en liten time med paranoide tendenser for å se om der var biler som fulgte etter meg. Kjenne ekstra godt etter om jeg følte meg uvell og opplagt. Gikk igjennom en del scenarioer i hodet. Hva om jeg hadde fått noe i maten. Hvor lang tid før det slår inn, hva skjer om det slår inn, hvor er jeg tryggest om det er noe? Har han medhjelpere i politiet, eller er han ikke politi. Er der noen som følger meg nå. Der var mange spørsmål og få svar. Jeg kjørte litt sikksakk, stoppet noen ganger og kjørte litt highwayer og litt i byer. Der var jo mange som stirret på meg på veien - men det var jo normalt. Det var vanskelig å skille the bad guys fra the good guys nå. Følte meg som midt i en kriminal roman - se etter ulike utveier om noe skulle skje. Se for meg ulike scenarioer og høyhastighets biljakter i ukjent terreng.

Jeg stoppet opp for å sjekke kartet og en bil svinget inn 20 meter foran meg og stoppet. Trolig for å hjelpe, men greit å være på den sikre siden - jeg tråkket sykkelen i gear og kjørte videre. Han så litt spørrende på meg han som kom ut av bilen, men det fikk så være. Etter noen minutter kom en annen bil og la seg inn bak meg. Sjåføren så ut ti å være i midten av 30 årene, kraftig bygget, lite hår og med arabisk utseende. Han var alene i bilen og han fulgte meg i samme retning i alle kryssene gjennom den lille småbyen. Var det han her da?
Heldigvis svinget han av før vi var kommet helt igjennom byen.

To timer senere var jeg fortsatt i fin form, fremdeles ikke sett noen som fulgte etter meg eller noen usedvanlig mistenkelige folk. Begynte å senke skuldrene å føle meg trygg nå. Igjen var det alarmklokkene som ringte og utløste halvparanoide skrekkscenarioer. Måtte flire litt etterpå, men better safe than sorry. Jeg likte ikke den fyren og det gjorde sikkert at jeg gikk opp et par hakk på sikkerhetsnivået.

- - - Dramatisering slutt - - - ta det overnevnte med ei klype salt siden historien er litt ekstra krydret og var ment som et litt morsomt humor innslag - - -

Kjørte et stykke videre og så at der var to tur riggede trøsykler parkert utenfor en liten restaurant og kiosk langs veien. Jeg var for sent ute tli å stoppe nå og kjørte videre. Etter et par minutter med grubling så fant jeg et sted for en U-Turn og kjørte tilbake og stoppet for å slå av en prat.
Det var spanske Albert og Japanske Erika som hadde tatt seg et lite rastestopp langs veien.
De var på en inntil to års lang sykkeltur fra Berlin til japan og de skulle ta nesten samme rute som meg, men krysse inn fra Kyrgistan til Kina hvis alt ordnet seg med visumer osv. De hadde ganske god tid og ville ordne det meste av visumer underveis. De hadde i utgangspunktet hatt med seg klatreutstyr, men måtte få ned veten og hadde sendt det hjem.

Vi utvekslet litt erfaringer, telefonnr og så litt på ulike muligheter for camping for natten. Det var jo bare et par timer til det ville bli mørkt nå så det var kanskje muligheter for å campe sammen. Vi så på noen potensielle områder. Jeg dro i forveien og scoutet litt.

Jeg fant en liten landsby nært ..... gas hvor det så ut for å være muligheter til å komme ned til sjøen. Her måtte jeg krysse en toglinje for å komme ned til landsbyen. Like etter avkjøreselen møtte jeg en fyr i en bil som pekte den andre retningen som om at jeg hadde kjørt feil. Jada, det tror han vel, men jeg er jo på utkikk etter camp tenkte jeg og fortsatte nedover mot sjøen. Kjørte sakte igjennom en liten landsby med enkle hus. Det var litt folk i gatene som vanlig. Det var en veldig enkel landsby dette, men de hadde jeg sett flere av tidligere. Jeg kom til en liten kanal som kanskje gikk et par hundre meter innover mot landsbyen og på en måte delte den i to. Der lå noen små robåter som jeg tok bilde av i solnedgangen før jeg kjørte lenger nedover mot pynten. På andre siden av kanalen var der en fyr som hoiet og skrek noe uten at jeg helt skjønte hva han mente. Jeg stoppet sykkelen og forsøkte å forstå noe, men skjønte ingenting. Der kom tre karer rasende forib på en 125cc Honda sykkel. Jeg fulgte etter dem på den veien de tok - de var jo locals og skulle kanskje helt ned til vannkanten. Kanskje et supert sted å campe? Det var kanskje litt mye folk i området her for det, men vi får kjøre ned og se.

Jeg stoppet i et kryss og de to gutta på Hondaen kom bort og hilste på. de kunne ikke engelsk, men vi klarte å få sagt hvor jeg var fra, hilst på hverandre. Så forklarte han ene at det ikke var trygt her i denne landsbyen og jeg tror han spurte om jeg har med våpen. Våpen tenkte jeg? Hva mener han nå. Han løftet på teppet han hadde over salen. Der hadde han hengende et pistolhylster med pistol i. Deretter tok han frem en ganske heftig foldekniv som han simulerte knviststikk og ran med. Kompisen lurte på om jeg ville være med å bo hos dem i natt. Hvis det er så ille her så vil jeg egentlig bare komme meg til helvette ut av dette hølet og finne meg et trygt hotell litt lenger øst.
Jeg takket høflig nei og dro videre østover så snart jeg kunne. Om enn litt mer forsiktig enn når jeg kom så kikket jeg meg godt over skulderen i det jeg skulle igjennom og ut av landsbyen. På veien så hoiet og skrek han samme fyren som tidligere en gang til og pekte mot bruen 150m lenger inne. Han satt seg på mopeden og kjørte paralellt med meg innover. Der var veiarbeid på bruen så han måtte krysse den til fots i så fall. Det var en herremann i 50 årene.

Jeg orket ikke å være her mer litt halvparanoid - nok action for i dag tente jeg. Det begynte å bli mørkt og jeg kjører meg ut av dette uten å meie ned noen på veien så går det helt fint. Så får heller han fyren advare de neste turistene han ser. Jeg skal ikke være her uansett.

Sendte melding til syklistene om at jeg ikke fant egent camping og at jeg dro østover for å finne hotell og ønsket dem til lykke på reisen.

men fant ikke noe sted jeg likte og sende dem en SMS om jeg dro videre for å se etter et hotell litt lenger øst. Hver km jeg fikk kjørt i dag ville gi en km mindre i morgen. Morgendagen ville bli nok mil som det var, men det hadde vært hyggelig å tilbringe en kveld i camp med dem.

Fikk melding med dem litt senere om at de hadde funnet en fin campsite, men jeg orket ikke å kjøre tilbake nå ettersom jeg hadde funnet parkering til sykkelen, prutet på hotellet og fått bagasjen på rommet.

Gårsdagens kjøreplan - teheran og nordover

Et av rommene i loftet jeg leide

Her er kjøkkenet som jeg ikke brukte - ganske stort - og sjekk detaljene på benken.

Lurer på om de skjærer ut hele stykker av bikuben.

Sparepærer er en bra ting

Ikke helt ulikt en plass jeg har vært før

Elver, skog og grønne fjellsider - vi snakker fremdeles Iran

Her er noe av det jeg ikke skjønner med trafikken i Iran - et lyskryss som eksempelvis blinker med alle fargene samtidig. Hva betyr det?

Liten og stor

Mer grønt

Bikuber - mulig det var en slik farm jeg kjørte forbi når jeg ble stukket

Langs det Kaspiske hav bygges det mye moderne bygninger og for hot-shottene

Et lite blikk av det Kaspiske hav

Albert & Erika sykler fra Berlin til Japan. Nesten samme rute som meg, men de sykler Kina istedenfor Mongolia og Russland. Vi snakker trøsykler og inntil 2 år.

Liten landsby med joller. Kanal deler landsbyen i to sider

Solnedgang over det Kaspiske hav