UZBEKISTAN:

Samarqand - Tajikistan

23 .Juni 2012

Planen i dag er å komme seg avgårde til Tajikistan. Det er en av de tingene i reiseplanen med kryss i margen og som jeg har store forventninger til. Et av de fattigste av de eks-Sojetiske landene. Landet består nesten bare av fjell og halve landet ligger på over 3500m høyde. Her er det primært The Pamir Highway som trekker.

Men før den tid gjelder det å komme seg ut av dørene og på sykkelen. Han siste polakken som kom i går ville se litt av Samarqand og planen var at han tok en morgen sightseeing også dra sammen på formiddagen i dag. Så jeg ble litt skuffa når polakkenen i løpet av natta hadde bestemt seg for å drikke litt mer vodka og bli en dag til i Samarqand. Men det går jo fint alene også. Bestemmer meg for å komme meg avgårde - disse byene gir meg ikke så mye annet enn dyre hotellregninger så det er ikke noe å være her etter.

På veien i garasja treffer jeg sikkerhetsvakta og han er mye blidere i dag og "smisker" litt om å bruke bassenget og andre fasiliteter. Hun polske dama oversetter og sier at han vil være "your brother".... vi shaker hands og er kompiser igjen. Brother sier han og drar seg i barten - tydeligvis mener han at skjeggvekst er fellesnevneren her -hehe.. Jaja. Alt greit, jeg krangler meg til å ikke betale parkering. På veien er Andrej så grei at han gir meg en av sprayboksene sine med kjedespray - prøver å stikke i ham det den koster, men han nekter plent å ta i mot penger. Tusen takk Andrej - det var alt for mye. Han hadde med seg 5 store bokser og jeg hadde med 2 ganske små bokser :) Igjen takk !!!

Penjakent
Jeg har lest på nettet at grensen rett øst for Samaqand skal være stengt for turister pga noen uenigheter mellom Uzekistan og Tajikistan. Andre hevder at den er åpen og ingen problemer. Siden det er kun 60km dit så fyker jeg dit og sjekker ut mulighetene for å komme seg over grensen - kansje mot en liten bestikkelse -det er det verdt for å spare mange mange mil.
På grensa står der noen militære karer med maskingevær. De kan ikke et ord engelsk og jeg kan ikke et ord Russisk. Interssant :) Jeg har jo god tid og har ikke noen tro på at jeg kommer over, men verdt et forsøk og se hva som skjer. Så ringer han noen og jeg får snakke med ei dame som kan engelsk. Hun kan berette at jeg ikke kan bruke denne grensen som utlending og at jeg må enten dra nordover og ta gensen ved Oybek eller en annen grense sørover.
Jeg takker for hjelpen og legger på og snakker litt med gutta som forsøker å vise på GPSkartet hvilken grense jeg skal ta. Men det er vanskelig å se med mye zooming inn og ut. Så jeg takker for hjelpen, sender en SMS til polakkene om status og fyker avgårde.

Oybek
Jeg bestemmer meg for å ta turen nordover mor Tashkent og grenseovergangen Oybek. Har ikke helt kontroll på hvor den er enda, men gjør et forsøk. Jeg har tidligere lest en del om noen spennende fjelloverganger i Tajikistan som er på veien sørover fra tashkent til byen Dushanbe. Disse har jeg lyst å få med meg. Det blir noen mil ekstra, men det tenker jeg at det er verdt. Må bare forsøke å komme meg over grensen i dag og kjøre litt i tajikistan før jeg finner meg en plass å campe eller et overnattingssted.

etter noen mil så tar jeg en liten rastepause slik at jeg får sjekket hvor denne grensen faktisk ligger. Jeg har mer om det i en epost fra Stantours som hjalp meg med visuemene for Stan landene. Jeg finner beskrivelse til en by i nærheten av grensen og jeg plotter inn den på GPS'en og skyter avgårde. Der var noen unge hjelpsomme karer som absolutt skulle bidra og hjelpe, men viljen var større enn evnen til å bidra noe særlig... De blir stadig forundret over at jeg er på en slik tur alene.

Stoppet for å kjøpe noe drikke i en av tettstedene før grensen og det tok 10 sekunder så var der 25 karer rundt meg og sykkelen. Det var som ei maurtue. Jeg tok et bilde, men mistet den bildebrikken og har dessverre ikke det lenger :( les mer om det i morgen.

Etter å ha spurt etter veien en del ganger finner jeg endelig grensen. De er heldigvis ikke så veldig pirkete på denne grensen og det går ganske kjapt over. Selvsagt er det litt frem og tilbake og ikke alt som går på skinner og jeg må fylle ut ene deklerasjonsskjemaet på nytt for jeg hadde skrevet noe feil. Så var det frem og tilbake noen runder på ulike kontorer å samle stempler før jeg fikk forlate landet uten noen form for kontroll av verken sykkel eller bagasje. Det er regler om hvor mye penger man får ta med inn i landet "skattefritt" og man kan ikke ta med mer penger ut enn man kom med. Det er straffbart. Så det er greit at man har tunga litt beint i munnnen når man fører disse skjemaene på grensen.

Tajikisk side var enda enklere. Jeg måtte betale $15 for motorsykkelen ellers var alt OK og rett frem. Det tok trolig 1.5 time totalt fra jeg entret til jeg kom ut i andre enden. Fornøyd med det.

Endelig i Tajikistan - var spent på dette og satte kursen mot Dushanbe. Endelig var jeg her i fjellandet. Solen var på vei ned og kastet lange skygger. Deilige farger, men jeg orket ikke å stoppe og ta bilder nå. Ville bare nyte øyeblikket og skil gjennom landskapet til jeg fant det for godt å campe. Kvaliteten på veiene ble etterhvert ganske dårlige og skiltingen var det så som så med. Det var langt mellom skiltene og der veien delte seg var det neimen ikke godt å si om man skulle til høyre eller venstre og hva som var hovedveg eller sideveg. GPS kartene var heller ikke mye til hjelp så jeg valgte ofte den veien som så mest slitt ut og satset på at det var hovedvegen.

Etter å ha kjørt såpass lenge at det begynte å nærme seg å finne camping så stoppet jeg og spurte to damer som jobbet på en åkerlapp ved veien om jeg var på vei til Dushanbe og byen Nou som skulle være i den retning etter egne beregninger. De kunne ikke et ord englesk, men med stor innlevelse, gestikulering, fliring og 1000 gloser på et språk jeg ikke skjønte så var vi enige om at Nau var Nau, Duhanbe var Dushanbe og nå skulle jeg være med dem hjem og få mat og ei seng der. Jeg tenkte jo mitt om at dette ikke var optimalt og hva ville mannen i huset si når kona kom dragende hjem med et skittent og illeluktende mannfolk som ikke snakker språket. La gå. De bodde nesten en km unna og vi dro sammen rolig hjem til dem. På veien gjennom nabolaget kom et kobbel av unger springene ut fra den ene hagen etter den andre. Det var nok kombinasjonen av sykkelen og fremmedfolk i gata tenker jeg. Det var litt slik som du ser i fra Afrika der ungene kommer løpende etter.

Sykkelen ble kjørt helt inn i indre del av gårdsplassen og omtrent 2meter fra stua. Der var det samlet en haug med damer i alle aldre og to babyer. De dekket raskt opp med teppe, puter og vi satt ute på en slags terasse og spiste brød, te og en god suppe. De satte frem masse nøtter,yoghurt og godsaker. Det sto ikke på mat for å si det slik. Vi spiste og forsøkte å prate litt. Hun ene kunne bittelitt engelsk. Etter en stund sier hun "Let's go to my place".... Okey? Jeg skjønte ikke helt opplegget om skulle "kidnappe" meg fra selskapet, om jeg skulle sove der, eller om hun skulle vise meg noe. Så etter litt frem og tilbake så ble vi enige om at jeg skulle sove der. Jeg tok med meg toalettsaker, silkelakenet og en håndduk og ipadden før jeg låste sykkelen på normalt vis. Vi gikk et lite stykke bort i gata der vi kom til hennes hus. Hilste på hennes bror og vi gikk inn i et hus som egentlig bare var et stort rom med mange tepper lagt utover og puter langs veggene. Det virket nesten som en slags storstue der du sikkert kunne plassert 50 mennesker rundt om når man satt tett.

Jeg viste litt bilder som jeg hadde liggende på Ipadden fra de ulike stedene jeg hadde besøkt. Tror egentlig at de synes teknologien var mer spennende enn bildene. Jeg kjente at jeg ikke luktet særlig godt der jeg satt og jeg vet ikke om de tenkte det samme siden de tilbydte meg å låne badet. Broren viste meg badet som var ganske enkelt for å si det slik. Det var et rom på 2x3meter med en trebenk og ei lyspære i taket. Gulvet og en halv meter oppover veggene var rå, slik grov og litt slitt betong og treverk videre oppover til vegger og tak. På trebenken så var der to bøtter med vann og ei ause. I gulvet var det et hull som fungerte som sluk. Prinsippet var jo enkelt. Bruk ausen til å få mest mulig effektivt vann på kroppen uten å bruke opp alt vannet på en gang. Shamponering og deretter skylle av etter samme prinsipp. Enkelt og effektivt og det var egentlig mindre mikkmakk med dette systemet enn det var på det Sovietiske hotellet i Samarqand. Ahhh det var godt - nå luktet jeg ihvetfall ikke så ille lenger.Det var godt.
Faren i huset var også kommet nå og jeg fikk hilst på ham. En trivelig fyr jeg vil tippe på i 50-årene, men litt vanskelig å si. Han hadde jo en skokk med unger til å slite seg ut så det kan jo være at han var litt yngre også....

I mellomtiden hadde de redd opp en madrass midt på gulvet i den store stuen med hvitt laken og et teppe. Det var såpass varmt at lakenposen jeg hadde med var perfekt nå. Det var kanskje litt tidlig mht å legge seg nå, men de ville opp kl. 0600 så da får det være greit. jeg spurte etter toalettet som var litt innimellom noen hus. Det var noe med en "dog" så broren ville følge meg og vise veien. Bang der sto det en diger kjøter og bjeffet og slet i båndet. Steik som jeg skvatt.
Hunden var ganske aggresiv, men roet seg når broren hysjet på den. Her skal ikke jeg på do alene i natt så får heller være forsiktig med vannet.

Slet litt med å sove siden det var varmt, mange hunder i nabolaget som bjeffet og egentlig ikke så veldig trøtt. Det var litt kjøligere ute enn tidligere, men jeg ville heller lukke vinduet enn å våkne med 500 myggstikk i morgen. Da får det heller være litt varmt. jeg hadde nesten sovnet når jeg synes jeg hørte noe som kravlet ogjeg kjente at noe beveget seg i håret... på 0.2 sekunder spratt jeg opp og fomlet etter mobilen for å finne lys. Hva i svarte var dette for noe. Jeg så for meg et skrekkscenario av en diger edderkopp, skorpion eller noe enda værre. Fikk fumla på litt lys såpass at jeg kunne se beistet i øynene.
Det var ikke så ille som fantasien ville ha det til. Det var en slags tre-bille liknende sak. IKke disse svarte tordivelliknende med vinger, men mer en trefarget type så jeg tipper det er en eller annen form for trebille. Jeg forsøkte å kverke den med noen puter, men jeg fant den ikke igjen og tenkte at den var harmløs eller svimeslått og la meg til å sove igjen. Når jeg igjen hørte det kravlet så skjønte jeg at den fremdeles var i live. Jeg tok ladegrep så det knakk i fingrene og knipset den til den andre enden av rommet og håpte at det var det siste jeg så til den.

Hørte ikke mer til billen i løpet av natten og hundene roet seg ned og det ble rom for noen timer søvn. Det begynte å bli lyst i 5 tida og jeg hørte at ikke lenger så var de ute å romsterte. Jeg tenkte at det får jeg bare utnytte og se om jeg kommer meg litt tidligere avgårde enn normalt.

Det ble servert te, brød og noe som liknet på piroger som smakte bra. Mistet litt kontrollen på folkene og hvem som var hvem. Jeg takket så godt jeg kunne til faren og damene i huset før vi dro til huset der sykkelen sto. Der var det igjen en haug med damer som kakla og lo. Det var en del knising og jeg tror det var en del av disse jentene som var ledige på markedet. Nå var det bare å komme seg herfra alene før jeg i vanvare plutselig hadde blitt gifta bort til ei av dem.