TAJIKISTAN:

- M41 Dushanbe - Khorog

27-28.Juni 2012

Det ble et ekstra døgn på hoellet i Dushanbe etter et lite magesjau. Heldigvis gikk det raskt over og var ikke av de kraftigste. Matlysten kom raskt og siste kvelden ble feiret med pizza fra pizzeria i kjelleren.

I løpet av kvelden tikket der inn melding fra tyskerne, som jeg traff for noen dager siden, om at den vanlige M41 ikke var farbar og de hadde valgt en alternativ rute via Kulyab. Det ville gi en del ekstra kjøremil og de kunne melde om forferdelige kjøreforhold flere skikkelig dårlige elvekryssinger og våte jordveier. Våt mud er utrolig krevende å kjøre på - ikke minst over flere mil. Omtrent samtidig fikk jeg melding fra polakkene som var på vei den vanlige M41 og mente at den skulle være åpen og at de hadde tatt camp for natten. Så jeg var veldig i tvil på om jeg skal ta omveien som er utrolig krevende og krever mange flere kjøremil, eller om jeg skal gamble på at den vanlige M41 er åpen og deale med problemene som eventuelt er der og håpe på at jeg tar igjen polakkene. Holder en knapp på det siste, men vi tar avgjørelsen i morgen.

Planen var å komme seg ganske raskt ut av hotellet og ut av byen, men måtte få fatt i et par nye solbriller, fuelet opp og få tak i litt mer cash underveis. Jeg hadde lest at dollars fungerte godt her, men ser at det er ofte problemer å få bensin for dollars. Det har jeg ikke råd til å få problemer med i Pamir der det er langt mellom bensinstasjonene. Så da ble det en runde å finne minibanker, men etter å ha testet tre som ikke ville gi meg penger så endte det med at jeg vekslet inn noen ekstra dollars hos en pengeveksler. Så klokken ble vel et stykke over 9 før jeg trillet ut av byen.

Veiene ut av byen var dønn strøkne og ble gradvis værre. Heldigvis har jeg GPS til å hjelpe me med navigeringen, men jeg forsøker å stoppe ofte og spørre slik at jeg unngår for lange bomturer. Siden jeg kjørte rett forbi avkjørelsen til Kulyab uten å engang ense den så ble det den vanlige M41 til Khorug. En vei som etterhvert viste seg å bli værre og værre. Veien skifter fra asfalt, hullete asfalt, grus til mud. Den har etterhvert blitt til en en felts dårlig grusvei og er dårligere enn dårlig en norsk anleggsvei.

Etter noen timer kommer jeg til en lang kø av biler og stopper opp. Det kommer en del folk bortom og slår av en prat, men det er litt krevende siden engelsken deres er like dårlig som min russisk. Jeg får to meldinger om hvorfor vi venter. Noen mener at det er en bru som har veltet/kollapset og noen sier at det er en lastebil ulykke et stykke lenger fremme. De mener at veien skal åpnes i løpet av en time.

Jeg vurderte et øyeblikk å snu og kjøre tilbake og ta den andre veien, men vi gir dem denne timen og ser hva som skjer før vi gjør noe dramatiske endringer i planene. Det kommer stadig folk bortom og hilser på. Etterhvert kommer ei ung frøken bort og begynner å prate til meg på engelsk. Hun snakker veldig bra engelsk og etter sigende kan hun flere andre språk også. Hun har bodd i Kenya og gått på skole der ei stund og skal nå hjem til Khorog. Der kom også til en annen tajiker som snakket litt engelsk, men ikke så bra som jenta. Det var jo kult av ei 15 år gammel jente. En Tajiker som kommer forbi sier at lastebilsjåføren i ulykken er død.
Etterhvert kommer der biler i mot og det er tydeligvis ikke lenge før vi får dra videre.

Vi kjører noen hundre meter og kommer til ulykkesstedet. Det ser ut for at det er en lastebil som har kjørt over ei betongbru som har kollapset. Lastebilen har blitt med ned i fallet. det var kun mulig å se bakhjulene og lastekassen fra lastebilen nå. Stygg sak. Vi kjørte forbi på en provisorisk utfyllt veg litt ovenfor den kollapsede bruen. Mye støv og mye biler, men heldigvis brukbar fremdrift.

Jeg beveget meg inn i et nytt område med "rødt fjell" der sanden og fjellet var farget rødt. Det hadde tydeligvis vært noe nedbør her for ikke lenge siden for det var vått på disse vekslsende veiene mellom mud, grus og asfalt. Elvene var også farget av det røde sedimentet. Vi jobbet oss oppover smale usikrede krøterstier i kanskje 25 minutter før det var et nytt stopp. Nå var jeg lenger fremme i "køen" og jeg gikk frem for å se hva som hadde skjedd. Her var det et jord / steinras som hadde blokkert veien og der var 30 karer i gang med å rydde og gjøre veibanen farbar. Dette er ikke noen spøk og Tajikistan er som sveitseren jeg traff tidligere sa - a bit on the rough side. Det tok heldigivs ikke så mange minutter før vi var i gang igjen og resten av dagen ble rett og slett utrolig krevende.

M41 er bare et kaos av en veg og den hadde aldri vært åpen for normal ferdsel i Europa. Det er bratte fjellsider, ras, steinsprang, elver som deler veien i to og som må krysses. Elver er ikke alltid like enkle å krysse med motorsykkel. Veien var provisorisk reparert noen steder og andre steder sikkert ikke reparert i det hele tatt. At folk velger å bruke sine vanlige personbiler og ikke 4WD på disse veiene er et mysterium for meg. Men storparten av bilene er 4WD ala Pajero, Hilux, Patrol, Korando osv. Bakkeklaring anbefales! Hadde jeg hatt en vanlig gatesykkel eller vanlige gatedekk så hadde jeg stått fast mange ganger på denne strekningen.

Etterhvert gikk det oppover og oppover og det var tydeligvis en fjellovergang før turen gikk ned igjen til byen Kalaikhum. Jeg sjekket ikke høyden på toppen, men tipper på at det var rundt 3000m. Veldig lite trafikk og en enorm utsikt. Nå var det rekke på rekke med fjell bakover og man kunne danne seg et inntrykk av hvor enormt mye fjell det er her i Tajikistan. Etter at toppen var passert bar det nedover og nedover i noen Trollstigen liknende grusveier og vel så kvasse fjell kneisende på alle kanter. Rett og slett imponerende og det ble en del fotostopp.

I bunnen var det ny kontrollpost hvor de sjekker pass og "GBAO permit" og registrerer deg. Jeg spurte om polakkene hadde kjørt forbi og nå de hadde kjørt forbi. De hadde vært her ca. 1530 og nå var den snart 19. Så da ligger de litt for mange timer foran til at jeg klarer å ta dem igjen i kveld ihvertfall. Mulig de har kommet seg helt til Khorog. Sender dem en SMS uansett og ser om de har dekning og svarer.

Inne i byen Kalaikhum fikk jeg toppet opp tanken og kjørte raskt ut av byen for å se om jeg kunne finne en OK plass å campe. Jeg kjørte nå langs en elv og det var mange fine plasser å campe på den andre siden av elven. Jeg så etter om der var en bru eller noe, men kunne ikke se noe så langt. FIkk holde øynene åpne på begge siden av elven og se om det dukker opp noe.
Det var nå like før det ble mørkt og jeg ville desperat i camp før det ble helt mørkt. Det er greit å se hvor du camper. Så et par mil etter byen fant jeg en OK camp ikke så langt fra veien oppå et lite høydedrag 20-30m fra elven. Elven er kanskje 40m bred og er ganske vill akkurat nå og vannet er helt grumsete. Det må ha vært noen tunge nedbørsdager i forkant.

Campen ble rigget kjapt og jeg fikk fyrt opp primusen og laget meg en enkel middag. Det var ikke så værst å sitte her mellom stupbratte fjellsider, høre leven som renner nedenfor med varm mat og ikke noe som står på. Fikk vasket meg litt og pusset tenner osv og låst opp alt på sykkelen slik at der ikke var noe løse ting liggende i campen. Var vel i teltet litt over kl 21 tenker jeg. Det har vært en utrolig krevende kjøredag med hovedsaklig dårlige veier og offroad kjøring hele dagen. Det kjennes godt og er mye mer slitsomt for kroppen enn asfalt kjøring. Så jeg regner med at jeg får sove tidlig.

Plutselig når jeg ligger der så går det opp et lys for meg. Med ett så skjønner jeg hvorfor jeg ikke fant bruen over elven. Landet på andre siden av elven er jo Afghanistan. Jeg har jo passert startpunktet for der jeg kjørerer paralellt med elven som skiller Tajikistan og Afghanistan. De kommende dagen skal jeg jo kjøre paralellt med denne elven i mange mange mil.
Så her ligger jeg da på et høydedrag, lett synlig fra andre siden, men ganske skjult fra veien på Tajikisk side. Hele risikobildet må rekalkuleres. Hvem er den reelle faren her. Snipers fra Afghanistan eller de veifarenede i Tajikistan? Etter en liten realitetsorientering kommer jeg til at jeg er safe her. Det er ikke i denne delen av Afghnistan de store konfliktområdene er og det er ikke Tajikerne de er i krig med og jeg har ikke klart å finne noe informasjon som tilsier at det er utrygt å bevege seg i grenseområdene. Nå er det mørkt så da får det bli slik. Må innrømme at jeg ble litt mindre trøtt etter den oppdagelsen om hvor jeg var, men sluknet etterhvert.

Jeg våknet i halv fem tiden av at det var begynt å bli lyst ute og at jeg hørte en lastebil som var ute og kjørte. Like bak noe som hørtes ut som en motorsykkel. Jeg gadd ikke så sprette ut av teltet og sjekke, men det må ha vært det. Sløvet litt til og i fem tida pakket jeg campen og var på veien ca. halv seks. Kan jo bli rene A-mennesket av dette her. Håpet var å se om jeg tok igjen polakkene på veien før Khorog. I følge GPSen er det ca 200 km til Khorog herfra.

Heldigvis mye bedre veier her enn det var i går. Stort sett tørt med asfalt eller grus på det meste. Et par steder mud og et par steder sand, ellers ganske fint. Det mest plagsomme i dag var egentlig alle disse hundene som kommer løpende etter deg og virker illsinte. Liker dem ikke i det hele tatt og burde egentlig hatt noe å denge til dem med om de blir for nærgående. Det er noe med hunder og motorsykler i dette landet som ikke går så bra overens.

Veiene fortsette å være spektakulære og det er fjell på fjell på fjell på fjell og veier som snirkler seg innimellom. På den Afghanske siden ser det litt enklere ut. Der ser veien mer ut som en krøtersti som slynger seg oppe på smale fjellhyller. Enkelte steder ser det ut som om at det er hogget ut av fjellet for å kunne passeres.

Noen få km før Khorog treffer jeg en motorsyklist som blinker og hilser. Vi stoppre og slår av en prat. Det er en kar fra Dubai på en godt lastet BMW 1200GS som leter etter hotell. Samtidig som jeg står der så kommer tyskeren jeg traff i Dushanbe opp og det er rene MC treffet. Han er på vei for å få sveiset noe, men forklarer veien til sitt hotell/guesthouse. Vi sjekker et par alternativer og ender opp på det samme hotellet som tyskerne.

Jeg og Dubaineseren blir enig om å spise lunsj etter å ha fått sjekket inn og fått spylt værste støvet av kroppen.

Han er på en utrolig reise gjennom en haug med land og har allerede vært i land som India, Pakistan, Afghanistan, Uzbekistan med fler. Han hadde opplevd mye rart. Ikke minst hadde en av disse sinte hundene klart å bite seg fast i leggen på ham så han måtte riste den løs. Heldigvis hadde han kjøreboots, men det ble hull i kjøredressen. Så jeg ser for meg at det kan være greit med å noe å slå fra seg med. På lunsjen traff vi også noen backpackere fra Sverige og en fra Canada som hadde gjort litt tracking her i Tajikistan. Antar at det blir middag med hele gjengen i kveld.

Planen er å kjøre videre den sørlige ruten i Pamir sammen med tyskerne i morgen. Polakkene har også ankommet samme hotellet og det er ikke umulig at vi blir en god gjeng som reiser videre sammen i morgen.

De siste dagene har vært så full av inntrykk at jeg klarer bare ikke å fomidle det jeg har opplevd. Får forsøke å reskrive det litt når jeg har latt det synke inn.

PS! HER ER NOEN VELDIG TILFELDIG VALGTE BILDER FRA DE SISTE PAR DAGENE - LEGGER UT FLERE BILDER NÅR JEG KOMMER TIL NESTE STORE BY MED LITT FART PÅ NETTET

Store elver og brunt vann er tegn på mye nedbør