TAJIKISTAN:

- Khorog - Murgab (Sørlige rute)

29. Juni 2012

Spiste frokost sammen med Wissam (Palestineren) før han skjøt avgårde for å rekke neste stopp på turneen sin. Han fortalte litt mer om prosjektet sitt som du kan lese om her www.goodwilljourney.org - interessant at de håper å kunne samle inn $300.000 på prosjektet gjennom denne turen hans, men lykkes de er jo det rått!

Reiseruten hans

Klar til avreise

Etter litt omstabling av syklene så fant ene polakken ut at hunden i bakgården hadde gnaget på bremseslangen hans foran og faktisk tygd av kabelen til ABS sensoren. Så jeg tilbød å hjelpe å skjøte kabelen og fikk lånt en loddebot og ordnet det. Selve bremseslangen så ut som den hadde overlevd kampen. Ellers er formen ganske bra, men krever Imodium for å holdes i sjakk.

Andrejs sykkel Ferdig reparert

En liten time senere var både tyskerne og jeg klare og det var bare å tanke opp med fuel og dra avgårde. For første gang valgte jeg å fylle opp den ekstra bensinblæra jeg hadde med også. Kan være greit å ikke stå på en veldig øde plass uten fuel. Polakkene som skulle ta den sørlige ruten også ville komme etter om en liten stund. Greit å ha litt backup og være en liten gjeng.

Tyskerne ledet an i rolig tempo, noe som var helt greit for meg etter noen friske dager på ganske ruskete veier. Helt greit å ta det litt rolig nå. Vi kjører fremdeles paralellt med elven som er grensen mellom Tajikistan og Afghanistan. Det er ikke så mye som skjer på den Afganske siden av denne grensen. En og annen bondegård, ellers ganske lite liv der. Utrolig mye flotte fjell og natur her (Legger ved bilder under).

Vi tar en del bilder underveis og det er kjekt å endelig ha modeller å plassere i bildene. da blir det en del enklere å få til kule turbilder med folk og litt mer action enn bare fjell fjell fjell. Vi snubler over en liten bensinstasjon og svinger av veien for å fuel opp. Pumpene bruker de visst ikke her og det går på bøtter og slumpmål og alt er litt sånn ca. Kvaliteten på bensinen er ikke alltid så godt å vite, men han påstår at det er 92 oktan og at det er det beste som finnes i hele Pamir området. Noe som senere viser seg å stemme ganske bra med egne erfaringer.
Akkurat når vi står der å fyller så durer polakkene forbi - de ser oss ikke og med den farten blir det vanskelig å ta dem igjen. Vi får håpe de slår leir før oss og at vi kan treffe dem der.

Det bærer igjennom en rekke små landsbyer og hundene er stadig lyn forbanna på alle motorsykler. De kommer settende etter deg og det er bare å gi gass og komme seg derifra. Palestineren hadde blitt bitt av en slik hund og hadde han ikke hatt høye kraftige kjøreboots så hadde det nok blitt mer alvor av det. Det er bare å gi gass og komme seg derifra når de kommer settende. Noe forbanna drit og jeg vurderer å ta patent på et pepperspray system til å montere på motorsykler som man kan spraye med når de kommer for nærme. En jeg snakket med på turen sa at trikset var å være litt aggresiv og svinge mot hundene og de ville normalt bli skremt og flykte. Det var på tide å teste dette i dag. Her var jo fort 5-10 slike killer-dogs som kom etter deg i løpet av en dag.

Neste landsby og en hund begynte å jage seg opp og kom løpende mot meg, jeg endret kurs og svinget rett mot ham på venstre side av vegen. Plutselig pilte han med halen mellom bena ut av veibanen og bort på jordet. Det var da effektivt. Det må vi prøve oftere. Litt vanskelig på dårlig vei, men på gode asfaltveier er det normalt ikke noe problem.

Vi kom høyere og høyere og skimtet etterhvert fjellene i Pakistan i bakgrunnen. Her ligger det noen 7000 meters topper. Deilig syn med disse snøkledde fjelltoppene. Du vet at det er høyt når du allerede er på nærmere 3000m og det er fremdeles et stykke opp til snøgrensen og et langt stykke derfra til toppen. Tipper på at snøgrensen ligger på rundt 5000moh.

Enkelte steder er der blåst sand over veien slik at man kjører i praskis i ørken. Løs sand er fremdeles ganske krevende å kjøre, men jeg synes ikke at det er like skrekkblandet som jeg synes det var første gangen jeg kjørte på det. Heike (den tyske dama) derimot slet endel når det ble mye sand og da kom Moritz, som den gentleman han er, og hentet sykkelen hennes og kjørte den forbi det vanskelige partiet. Jeg ser jo at det kan være utfordrende for ei litt lav dame å kontrollere en tung sykkel. Etter noen slike turer så tenkte jeg for meg selv at der skal bli noen utfordringer for dem i Mongolia. Dette er piece of cake i forhold til det som møter oss der. Jeg tror kanskje at den vanlige M41, som i større grad er asfaltert mellom Khorug og Murghab kanskje hadde vært ett riktigere valg enn denne ruten. Denne ruten er nok kulere å få med seg og vil de prøve er det supert. Jeg trives i selskapet deres og kjører gjerne litt roligere noen dager sammen med dem. Kjekt å ha noen likesinnede å prate med også. Jeg sa til Heike at jeg synes hun er utrolig tøff som blir med på en såpass frisk tur. Hun hadde vært under en tøff eksamensperiode og hadde overlatt ansvaret til Mortiz å planlegge deltajene. Jeg kjenner mange som hadde kastet inn håndkleet for lenge siden med de kjøreforholdene vi har hatt her i disse landene.

Heike og Moritz

Etterhvert som høyden kommer så kjenner at en liten hodepine har begynte å melde seg og er generellt ganske slapp og ganske sliten i kroppen. Tipper at det er høyden i kombinasjon med diare som er en dårlig kombinasjon og som forårsaker dehydrering. Her er det bare å helle innpå mye væske. Dundrer kjapt nedpå en 1.5liter vann samt to salt tabeletter for å se om det kan hjelpe. Formen forblir rimelig skral. Klokken er snart 6 og vi blir enige om å se om vi kan finne et bra sted å campe. Vi har sett noen "Home stay" underveis, men alle tre har mer ønske om å campe under stjerne og de snøkledde fjelltoppene i kveld.

Det har vært magert med gode camper til nå, men endelig dukker der opp noe som ser ut for å være en mulighet. Utfordringen har vært at det er en del folk på de områdene som er grønne og ikke er ren ørken eller fjell. Er det dyrket mark eller innmark er det ikke så kult å campe der for å si det slik. Den plassen vi fant nå ligger bare 70-80m fra veien oppå en liten høyde og vi må offroade opp mellom en del busker for å komme opp. Vi diskuterer litt om vi skal gjøre et forsøk å kjøre opp og se om det er flatt og egnet opp der og vi blir enige om å prøve. Landeieren kommer til stedet i løpet av 1.5 minutt og vi snakker litt med ham og det er greit at vi camper der. Moritz kjører sykkelen til Heike opp og vi slår leir. Camp

Jeg er nå rimelig knekt av dagen og vil bare få meg en matbit og komme meg til sengs så fort som mulig. Vi reiser campen, koker suppe og jeg blir donert en potetgullpose som bare smakte helt fantastisk nå. Før klokken er 19 går jeg til køys og håper å våkne frisk og uthvilt i morgen tidlig en gang. Sovner momentant, en 10-15 kjappe buskebesøk i løpet av natten gjør underverker for å bli kvitt overskuddsvæske. Det blåser ganske bra på kvelden, men roer seg i løpet av nattne, Sover mer eller mindre i 12 timer og våkner av at solen treffer teltduken. Herlig - det skal bli en ny kul dag i Pamir !!!

 

Den fysiske formen er betraktelig bedre, men magen sitter fremdeles ikke som et skudd. Med litt imodium så tror jeg at det skal gå helt fint å kjøre. Det viktigste er at hodepinen er borte og at jeg ikke føler at jeg har vært på en 10 timers treningsøkt. Superenkel frokost, litt kaffi til tyskerne og før vi forlater camp har vi vel hatt 5-6 av lokalbefolkningen på besøk. Faktisk en som snakket litt engelsk også.

30.Juni 2012

Målet for dagen i dag er å komme seg til Murghab, en ca 230km unna. Vi skal over et par fjelloverganger i dag på mer enn 4000m så håper at ting er under kontroll og at der ikke blir noen problem med høyden.

Har en drøm om en kald cola og noe fast føde så vi ser etter minimarkeder i disse småbyene. Det er helt utrolig dårlig utvalg i disse butikkene og det er stort sett småkaker og kjeks de selger av mat. Antar at de fleste husholdningene er selvforsynt med brød, grønnsaker og kjøtt. Det bidrar vel til at det er kun "tilbehør" av mat og ting man ikke gidder å lage selv som er greit å kjøpe. Det ble 1.5 liter vann, 300gram peanøtter og en svissrull med sjokoladeglassering. Sikkert søt og ekkel, men bedre enn ingen mat.

Vi kjører videre og passerer Langard som skal være en de siste småbyene før vi skal opp i fjellpassene. Vi finner en veldig smal og ganske dårlig grusvei som snirkler seg opp mellom noen småhus. Veien går oppover i sikksakk og er tidvis av litt grov pukk/stein og spesielt i de krappe 180 graders svingene er det litt krevende å komme rundt. Syklene er godt lastet, det er ganske bratt, litt dårlig feste på dekket og svingen så krapp at man må ned en del i fart. Så med den utvekslingen jeg har så må jeg clutche meg rundt svingen for å komme opp. Hadde jeg giret om sykkelen før Pamir så hadde det definitivt vært en fordel slik at jeg kunne holde lavere fart på første gir og samtidig få mer trekkraft. Det MÅ jeg ha om jeg skal til BAM (Sibir) ihvertfall.

Det er kun svingene jeg føler er krevende - rettstrekningene går som en drøm og det er artig å dra på litt i oppoverbakkene. Man har litt mer kontroll på hva sykkelen gjør når man er i fart enn når farten blir for lav. Så jeg leiker meg litt oppover svingene og har mistet tyskerne av syne. Jeg kan vente på toppen så slipper jeg å stoppe midt i bakkene her. Kanskje dukker det opp noen kule fotomotiver også.

Perfekt for to sykler å komme rundt svingen nede til venstre?

Etter å ha kommet et stykke oppover så ser jeg meg tilbake og ser en kul del av veien som kommer over en kam og går i sving. Svingen soler seg mot en spektakulær snøkledd fjellrekke og et par motorsykler over her blir spektakulært. Jeg bråstopper sykkelen og kaster meg rundt og får stilt meg opp for å få ta det perfekte bildet. Jeg venter og venter med fingeren på avtrekkeren inntil jeg må innse at her må det ha skjedd noe. Jeg setter meg på sykkelen og kjører nedover for å se om jeg kan bidra med noe. Tenker vel at en av dem kanskje har veltet i en av de krevende svingene eller noe. Etter noen svinger så får jeg øye på en motorsykkel som ligger 5m fra toppen av en ganske bratt skrent. Jeg kjører raskt ned og ser at Heike ligger på rygg på veien og at Moritz sitter bøyd over henne. Jeg parkerer sykkelen og kommer til så fort jeg kan. Jeg spør hvordan det går og hun har en del smerter i brystet og har trolig fått seg en smell i i brystkassa i stoppen. Hun virker klar og for et utrent øye så virker det ikke som hun er i sjokk eller at situasjonen er ute av kontroll. Sykkelen ligger litt på kanten og har i fallet lagt seg ned på venstre side inn mot veggen. Hele siden her er en slags sand/grus side og det ser ut for at venstre side av sykkelen samt venstre koffert har gravd seg ned i sanden og bidratt til at den har stoppet.

Ikke en bra plass å være. Det er mye brattere enn det ser ut og alt var løst.

Etter noen minutter kommer der til noen lokale personer og deretter en Pajero med en guide og tyske turister. De stopper opp og tyskerne hadde sett fotballkampen mellom Tyskland & Italia sammen med dem i går - så de var allerede gamle kjente. Det passet utrolig bra. I løpet av den kommende timen så fikk vi avklart at Heike må komme seg til Murghab og få medisinsk behandling og helst med røntgen, at tyskerne har plasse til henne i Pajeroen, fått sykkelen hennes på veien igjen og plassert den på et "homestay" i landsbyen under og satt kursen mot Murghab. Vi får på beina sykkelen til Moritz som han nærmest hadde kastet fra seg når han så dama og motorsykkelen forsvinne utfor skrenten. Det må ha vært en uhyggelig syn. Bra at hun stoppet såpass langt oppe og ikke ble med ned hele fjellsiden, for det kunne blitt skikkelig stygt.

Moritz og jeg kjører bak Pajeroen, men tar det rolig siden han, forståelig nok, er ganke rystet av hendelsen. Vi stopper og snakker med en lastebilsjåfør om han kan bidra til å få fraktet sykkelen hennes til Murghab, men det viser seg at han vil ha alt for mye penger for det så vi kjører videre. Vi får mer krevende kjøring og kjører med korte fotopauser innimellom. På en av disse strekningene hvor det er litt løs grus faller Moritz igjen og vi får stablet sykkelen på bena. Siden vi er ganske høyt oppe nå så merker man det godt på pusten med fysiske anstrengelser. Heldigvis ikke noe hodepine på linje med i går. Siden det har vært litt klabb og babb siste 20 minuttene så beslutter vi at nå er det på tide med en pause og litt mat. Primusen fyres opp og vi deler en Real-turmat til lunsj og har håp om ny energi. Vi befinner oss nå på nærmere 4000meter og kjenner godt at man blir fort sliten av selv små ting. Turen fortsetter og etter noen mil tar vi igjen Pajeroen som står stile på veien. Ser ut for at de også har tatt en pause.

Forhandlingene rett før de bryter sammen.

Rå natur - rå veier

Posering

 

Det viser seg at hele bakakselen på Pajeroen har brukket tvers av og at den er langt fra kjørbar. Så hvordan får vi Heike til Murghab nå? Det er ikke gunstig å stå her på over 4000m høyd, sol og tørr ørkensand som blåser rundt. Etter en del frem og tilbake og mye styring hit og dit så kommer der en LandCruiser med 3 spanjoler forbi og vi får overtalt sjåføren til å kjøre henne til sjukehuset mot betaling. Spanjolene skulle uansett campe i ørken og hadde ingen problemer med det. Hun hadde store smerter ved bevegelse, men situasjonen virket fremdeles stabil.

Sliten bakaksel

Klokken var nå begynt å bli 6-7 på kvelden og det var minst 3 timers kjøring til Murghab. Land Cruiseren foran og vi på motorsykler bak. Høye fjellpass på 4300m og stort sett det meste av dagen hadde gått med på over 4000m høyde. Etter at solen gikk ned ble det rimelig kaldt og den siste timen inn til Murghab gikk med full varme på håndtakene og ganske kaldt. Sjukehuset var en historie for seg selv, men det var litt for mye som skjedde og litt for mørkt til at jeg fikk tatt noen bilder. Det så ut for at hun ble tatt vel hånd om - nå fikk jeg bare sørge for at jeg selv fant meg en dusj og en seng. Det første gjestehuset jeg fant var superbillig og jeg gadd ikke lete mer. kun $11, men utedo og ingen dusj, ingen nett var straffen. Greit å ha tak over hodet etter en lang dag. Håper det bra med Heike og Moritz og jeg tar en avgjørelse i morgen på om jeg blir eller drar videre i morgen. Jeg regner med polakkene er i byen her enda og kanskje skal nordover mot Osh i morgen. Alle avgjørelser på hold til i morgen.

4292moh

Siste rest av sollys treffer skyene

Like før det ble mørkt på veien inn mot Murghab