KAZAKHSTAN:

-Almaty - Semiplatinsk (Semey)

9-11. Juli 2012

Etter et par dager på Grand Hotel i Almaty var det på tide å komme seg ut av byen og dra videre. Et kjapt stopp for å ordne noen ekstra dollars før det bar østover til Charyn Canyon, en av turistattraksjonene i Kazakhstan. På veien bar det igjennom en del småbyer og vi stoppet og handlet litt frukt og vann før vi kjørte videre. Her traff vi et tysk par som var på MC-tur. De hadde ikke så mange ukene med ferie så de hadde shippet syklene til Astana i Kazakhstan, kjørt en runde inkludert Tajikistan Pamir, Kyrgistan og Kazakhstan og var nå her. De skulle snart tilbake til Astana og shippe syklene tilbake. Pris ca. €1.600 per sykkel t/r Tyskland for den som kanskje skulle tenke i samme baner.

Fra hovedveien var det ca. 11 km til selve canyonen og det var på ganske dårlige grusveier med kraftige vaskebrett og områder med sand. Ganske skiftende og man vingler fra side til side i jakten på det beste sporet som gir mist risting og slitasje på folk og utstyr. Sandkjøring er vanskelig og noe jeg ikke er veldig glad i. Etter å ha registrert oss og betalt en liten inngangsbillett så kjørte vi inn på toppen av selve canyonen. Vi kjørte rundt litt på toppen av platået og så ned i selve dalen. Ganske hefitg å se og trolig som et veldig miniatyr av Grand Canoyon i USA. Ikke mindre kult for det. Vi kjørte rundt litt langs kanten der på ulike spor som gikk i ulike retninger.

Dette varte helt til jeg fikk en ide om at vi måtte se om vi klarte å finne en kjørbar vei ned til bunnen. Jeg fant en litt smal vei som så kjørbar ut. Det var på ryggen ut til en pinakkel og mulig stien fortsatte videre ned. Det så ikke så veldig bratt ut så jeg tenkte at dette burde gå fint.
Jacek som hadde dårligere dekk ville ikke ned med sin sykkel. Jeg koblet ut ABS'en for å få litt kontroll og kjørte sakte utfor kanten. Det var ganske bratt og bakhjulet var mer eller mindre i låst posisjon hele veien ned uten at sykkelen stoppet helt opp av den grunn. Det er vel ikke å legge skjul på at det pumper litt adrenalin når man kjører ned en slik plass og farten øker selv med bremsing. Kunne trolig bremset litt mer med forbremsen og fått ned farten mer, men da er det lettere å miste kontrollen. Kanskje ikke så veldig god ide alikevel dette. Men den som intet våger intet vinner. Nede flatet det litt ut og der var et lite område der de var mulig å snu sykkelen. Det var ikke så mange veier videre nedover. Til fots kanskje, men ikke med MC. Så da var eneste vei opp samme vei som jeg kom ned. Det var ihvertfall bratt nok, men det var bare å snu sykkelen og gjøre seg klar for å gjøre et forsøk. Et alternativ er å ta av bagasjen og få ned vekta litt, men jeg orker ikke å bale med det og vil gjøre et forsøk på å komme opp med bagasjen på.

Fikk snudd sykkelen og tatt så mye fart som mulig på den 3x3m store flaten jeg sto på. Sykkelen spant slik at det var vanskelig å få skikkelig fart og jeg kom 10 meter opp i bakken før den spant ut bak og mistet all fart. Så istedefor å slippe den utfor kanten så var det bare å legge den fint og kontrollert ned på venstresiden. Adrenalinet pumpet, men det var ingen stor dramatikk. Bare mer en tanke om hvor teit går det det an å bli - rote seg ned her på en slik idiotisk plass. Da var det bare å stokke om kortene jeg hadde på hånden nå. En tung sykkel i bunnen av en smal bakke med ganske bratte sider ned på hver side. Det var bare en løsning. Lø av all bagasjen og få sykkelen lettere og komme seg ned å prøve igjen. Kanskje med litt mer rett kurs mot bakken denne gangen. Jacek hadde overvåket det hele fra toppen og kom for å hjelpe. Tror han trodde det var mer dramatsisk enn det var for han bannet og kom trippende nedover bakken. Etter å ha fått av bagasjen og fått sykkelen på beina igjen så må jeg innrømme at adrenalinet pumpet mer enn første gangen. Skulle det gå denne gangen da, eller skulle jeg klare å rote det til enda mer? Det er jo dritflaut også å stå her på en slik idiiotisk plass og kanskje måtte få hjelp. Nei, nå er det bare å klemme til og gjøre det rett. Litt mer turtall denne gangen og grusen sprutet rundt bakhjulet. Det kjentes litt bedre ut denne gangen, litt mer fart, litt lettere å håndtere sykkelen. Den spinner seg litt oppover, men jeg klarer å holde den på rett kurs og jeg kommer opp værste kneika. Det er enda et stykke igjen, men det ser ut for å gå fint.
Puster lettet ut og et lite gledes brøl når jeg kom til topps uten særlige problemer denne gangen. Da var det bare ned å hente en haug med bagasje og bære det opp samme bakken.
Surt, men en liten pris å betale sammenliknet med hvor flaut det er å dra sykkelen opp med tau i en 4wd eller noe. Har video av seansen.

 

 

 

 

Etter å ha tilbragt nok tid i canyonen uten å finne en særlig farbar vei ned i bunnen så var det på tide å komme seg avgårde nordover. Denne omveien via canyonen kostet oss ca 400km ekstra sammenliknet med å kjøre direkte fra Almaty og nordover. Men noe sightseeing er jo greit å få med seg når man først er i østlige Kazakhstan.

Etter noen timer kjøring så stoppet vi for bunkring av mat og fuel. Vi stoppet ved et minimarket og handlet noe brød, pålegg, vann og frukt/grønsaker og tok en kjapp "middag" på traappen til butikken. Ut i fra asiktsutrykkene til folkene så var det ikke helt hverdagskost å ha middag på trappen til butikken. Men det er greit for oss. Vi så oss ut noen potensiell områder på kartet hvor vi kanskje kunne finne en OK campsite.

Området vi hadde sett oss ut var et militærområde med en del aktivitet så her var det bare å skygge banen og komme seg videre. Mulig pga at det ikke er veldig langt fra den Kinesiske grensen. Vi kjørte over et stort område og fant etter et par forsøk en OK campplass. Langt i fra optimal, men like ved en liten grusvei noen hundre meter fra hovedveien. Ide vi ankom så vi noen gjetere med flokken sin et stykke unna og vi ventet for å se om det ville skape problemer. Det mørknet veldig fort nå. Området vi var i hadde hundrevis av hull i bakken. Jeg så noe som lignet på en jordrotte eller noe som pilte fra et hull til et annet. Her ville det nok bli gjester i kveld. Trampet sammen inngangen på de 50 nærmeste hullene i håp om at det ville gi oss en roligere natt.

Det var noe enormt med mygg her og det suste rundt ørene på oss og de bet seg fast overalt. Gjeterne så vi ikke mer til så nå var det bare å rigge camp og komme seg i teltet for å unngå å bli spist levende av myggen. Det gikk i rekordtempo og vips var begge i hver sitt telt. Heldigvis var det en del trekk så det gikk fint å få lufting gjennom teltet. Herlig etter en varm dag.

Som vanlig er der alltid en eller annen myggjævel som klarer å snike seg inn i teltet under riggingen. Det er forbanna irriteende å invitere til gratis buffet hele natten. Hvor mange som har kommet seg inn vet jeg ikke, men det ble en del myggstikk fra riggingen og natten forøvrig. Halsen, nakken, ansiktet, armene og alle steder med bar hud. Den på venstrehånden kjente jeg idet jeg la meg. Det dunket i takt med pulsen i hånden. Håpet at jeg ikke var bitt/stukket av noe mer alvorlig når jeg hdade rigget. Det kunne jo ha lagt en skorpion der i tusmørket.
Nei - det hadde jeg sikkert kjent mer enn dette.

Det ble en rolig natt og vi våknet av at bonden raste forbi på hest og kjerre på grusveien like ved. Vi hadde håp om en del kjøremil i dag så det passet greit å komme seg opp tidlig.

Det er supert å starte i gryotta. Det gir lite trafikk, lite politi på veiene og det beste av alt - temperaturer under 20 tallet. Vi kjørte raskt og effektivt inn til byen Taldykorgan hvor vi hadde en plan om å få registrert våre Kazakhstanske imigrasjonskort og spise dagens lunsj. Vi fikk hjelp av noen lokale helter til å finne veien til imigrasjonskontoret. Her var det et kaos av 50 folk som sto i kø på et rom på 6x6 meter. Det kjentes ut som 50 grader her inne, mye lukter og mange svette folk pakket tett sammen. Det var slik at vi vurderte sterkt å bare drite i hele regisreringen og ta straffen som måtte komme. Antakeligvis bare noen dollar i straff, men det som er værre er at det kan gi mer styr med visum ved en senere anledning - så vi får bare oppføre oss og ordne dette på behørlig vis. Vi fant en kø som var mye kortere enn de andre. Dette var en fyr som jeg tror ikke utførte registreringer egentlig, men han tok imot oss og ga oss noen skjema vi måtte fylle ut og vi måtte kopiere pass og visum samtidig.

Siden skjemaet var kun på russisk så var det greit å ha Jacek der til hjelp. Vi fikk litt ekstra hjelp fra en motorsykkel kar som jobbet på kontoret der og det løste seg greit. Det gikk nok totalt et par timer på dette her. Anbefalingen er å prøve å la hotellet ta denne jobben for deg hvis de kan.
Vi fant et sted med Sazhlik som så greit ut før vi raste ut av byen. Det ble varmere og varmere og når temperaturen viste 38grader så var det bare en ting å gjøre. Pause under et tre.

Vi dubbet av litt begge to tror jeg. Når vi våknet var noen av gamlekara i nabolaget klare for å slå av en prat. De kunne fortellet at grunnen til at alle husene her så nye ut var at hele området her lå under vann tidligere i forbindelse med oppdemming til et kraftverk. Nå boligområde.
Når vi sto der så kom et tysk par forbi. De hadde vært på tur i et par år hvis jeg forsto dem rett. De hadde vært i Australia, New Zealand, Malaysia osv,, Japan, Sibir og nå her. de hadde mye informasjon og kunne fortelle mye om stedene de hadde vært. For min del var det mest interessant med mer info om Sibirområdet og eventuelle anbefalinger, problemer der.

De kunne fortelle om at noe av Sibirområdet langs "the Amor highway" fra Cita og østover mot Khabarovsk kan være ett område å være litt våken i. Her er mye fattigdom og mange av byene her føles ikke helt safe. De kunne melde om en Japansk MC turist som hadde blitt knivdrept i teltet sitt. Der er en del info på google for dem som er interessert - og en artikkel her. I følge tyskerne var nå de skyldige tatt og fengslet. Artikkel om det her

Der er jo mange tusen som reiser her hvert år og jeg tror at jeg er såpass safety orientert at jeg skal klare meg og man skal være ganske uheldig for å være den ene det går galt med. Men man må jobbe for å få oddsene på sin side slik at man ikke blir det letteste offeret. Så dette er noe man må ta på alvor og det beste man kan gjøre er å unngå disse områdene (eks. ta tog forbi), unngå å være solo i områdene og reise sammen med andre, unngå å campe akkurat her, være ekstra obs på hvor man sover og vurdere om man kan bevæpne seg på noe vis. Skal ikke ta unødig risiko og det er ikke en promilles sjanse for å bli det neste offeret, men man får gjøre sitt beste for å ikke havne der.

Samtidig som vi pratet med tyskerne så kom der et russisk par på hver sin motorsykkel også. De var fra Moskva og var på en rundtur. De hadde ganske enkle sykler, som jeg tror var noen eldre 125cc. Uansett - det så ut som om at de hadde det kjekt på tur. Det var rene MC treffet her nå med 6 sykler og 4 ulike nasjonaliteter.

Nytt hotell og standard pris

 

Nok prat - nå var det på tide å komme seg videre, spise noen mil med asfalt før det blir mørkt. Ved byen Usharal stoppet vi ved et lite motell og sjekket prisen. Prisen var 4000 som tilsvarer ca. $30 for to personer inkl. frokost. Det var fristende med en dusj og slippe å campe nå så det aksepterte vi. Når vi hadde fått inn all bagasjen så begynner hun som eier stedet å endre på prisen og skal ha ekstra for ditt og datt. Vi blir litt provosert og sier at vi skal ha det for den prisen vi var enige om, hvis ikke drar vi. Det ender med at vi pakker sakene å drar. Jeg blir litt opptrekt av slikt og gidder ikke å dille med slike folk. Vips så tapte hun 4000 for at hun ville ha 200 ekstra. Businesswomen det her :) Vi kjørte 7km inn til sentrum av byen og fant et annet hotell. De hadde bare deluxe suiten igjen. Jacek sjekket rommet og jeg passet syklene. Han kom ned og var full i flir. Rommet besto av 3 store rom + bad. Dørlåsen var ødelagt så vi kunne ikke låse døren og vi skulle få det for 4000,-. Normalprisen var 10.000,-
De hadde safe parkering til syklene i bakgården så da var det greit. Vi parkerte syklene inne i bakgården. Denne fungerte også som restaurant og der var mange små avlukker og frittstående "hytter" hvor man kunne spise i litt private omgivelser.

Siden vi ikke kunne låse rommet tenkte vi at vi like gjerne kunne spise på restauranten før vi gikk på rommet slik at vi hadde kontroll på bagasjen. Vi fikk et avlukke med en diger slik typisk Asiatisk spiseplass. En diger sofaliknende sak med bord i senter og plass til 15 personer rundt bordet. Vi var to så det ble litt stusselig, men vi fikk breiet oss skikkelig så det var deilig det også. Der var musikk på hele veien, men før vi var ferdige å spise så steg volumet til uante høyde og det gikk over fra å være en rolig restaurant til disco. Etter en 20 minutter så åpnet himmelen seg med torden og kraftig regn uten at noen av dem som var ute og danset brydde seg særlig om det. En mildt sagt interssant opplevelse. Har litt av det på video som kan vises senere. Så det var kanskje like greit at vi fikk flyttet fra den råtne dama på motellet og hit da hvor vi fikk litt underholdning på kjøpet.

Oppe på rommet måtte jeg flire. Det var en diger suite som kanskje har vært fin en gang. Nå var hele hotellet et lappverk av dårlig vedlikehold og dårlig håndtverk. Det var langt i fra rent her og det er første gang jeg har vært på hotell og må re på sengen selv. Toalettpapir og såpe til badet måtte vi også be om særskilt siden det tydeligis ikke var rutine å fylle på etterhvert. Vanskelige kunder disse europeerne :) Toalettet var av den spesielle typen - se bilder under.

Der var nå en disco i bakgården med restauranten for de voksne og der var en disco i front av hotellet som jeg tror var for ungdommer. Det ble ikke stille første timen, men vi fikk sove greit.

11.Juli
Mange kjøremil i dag også. Jeg har et håp om å komme meg til Russland og Jacek har et ønske om å komme seg til Karganda hvor han vil se på noen gamle Gulag leirer hvis de finnes der fremdeles. Vi kjørte sammen til Ayagoz hvor vi tok et veodig farvell. Det har jo vært veldig kjekt å kjøre sammen med Jacek og vi utfyller hverandre bra. Det er jo veldig kjekt å ha noen å dele alle stoppene, middager, lunsjer og opplevelsene med. Håper vi sees igjen snart min venn. Det blir ikke det samme å kjøre videre uten å se deg på din faste plass i bakspeilet.

Traff en som var ute og løp med en fakkel og jeg trodde først at det kanskje var OL fakkelen, men det var noe annet. De hadde sprunget en stund og var på vei til Mongolia. Se bilder.

Koblet inn Ipodden og suste videre til byen Semey (Semiplatinsk) hvor jeg fikk meg en matbit, fikk fuelet opp og vurderte om jeg skulle krysse grensen til Russland eller bruke natten her.
Byen så ikke ut for å ha allverden å by på og jeg valgte å prøve å krysse grensen i kveld og finne hotellet som tyskerne anbefalte 30km over grensen. På grensen tok det kun 40 minutter å krysse og var trolig den mest effektive grensekryssingen jeg har hatt siden Europa. Blide og hyggelige folk som jobbet her på begge sider. Hilste på litt folk i grenseområdet og det var en del kjekke folk her også. Blant annet en trailersjåfør og et par fra byen Tomsk. Ingen var spesielt gode i engelsk så det gikk ganske kjapt før jeg var på veien igjen.

Jeg kjørte først inn til byen Rublovsk hvor jeg fikk tatt ut litt lokal valuta og kjørte tilbake til det lille gjestehuset/hotellet noen få km tilbake. Fikk skikkelig parkering til sykkelen, men rommet var så som så. Låsen var en slik enkel pinne som du slider inn i et hakk i kamen - den hang og slang så det var ikke mye hjelp i den om det skulle være noe. Det var såpass urent på badet at jeg ikke hadde noen ønsker å om dusje der.

Heldigvis fornuftige ringepriser igjen nå og 2,18 per minutt som er noe annet enn 12,99 eller 29,- eller 54 per minutt som vi hadde tidligere. Telefonen er nå online igjen :)

12.JULI .2012

Våknet av et av togene som dundret forbi 40meter fra hodeputen min. De bråker ganske bra disse russiske diesel lokomotivene og bakken skjelver når de kommer forbi. Jeg pusset tenner og startet å pakke sammen pikkpakket mitt. Det var en del støy fra etasjen over og jeg var usikker på om det var ei som fikk bank eller bare hadde det ekstra hyggelig. Ikke noe jeg hadde planer om å befatte meg uansett. det smalt i ei dør og jeg hørte noen som banket på først naborommet så mitt. Jeg var fullt påkledd og åpnet opp. Der sto ei naken dame og gråt. Et eller annet fyllebråk med mannen tenker jeg. Hun fikk sengetrekket mitt og jeg slapp henne inn på rommet så hun kunne gjemme seg på badet i tilfelle mannen kom. Jeg hadde overhodet ikke lyst å involvere meg i noe som helst og ende opp i et russisk drama og fortsatte bare å pakke sakene mine mens hun var på badet. Jeg stakk hodet inn og det virket som om at det gikke greit. Hun gråt, men så ikke skadet ut.

Etter en stund sa hun "I am sorry", takket for hjelpen og lusket seg tilbake til rommet sitt. Jeg gikk ut for å pakke sykkelen og varslet et par karer som jobbet på hotellet om mulig trøbbel. De gikk til rommet for å sjekke ut sakene, men det ble ikke mer drama enn det. Når jeg skulle dra sto damen påkledd ved veien og ventet på å bli hentet. Jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd og om hun var kjøpt og betalt eller hva som var greia - ikke ville jeg vite noe heller. Jeg vil bare holde meg unna bråk og ha en lav proil og ha en fortsatt trygg reise. Litt feigt, men det får heller være slik siden min egen sikkerhet er det viktigste for meg når jeg er alene her borte i fremmed land.

Kjørte inn til byen og fikk etter en del frem og tilbake kjøpt et kart og en russisk-engelsk ordbok på en bokhandel. Språket er største utfordring akkurat nå og det er noe jeg må prøve å gjøre noe med.

Fikk også gledelig melding om at Tyskeren Moritz som kunne fortelle at Heike var på bedringens vei og at det var en liten mulighet for at de kanskje kunne fortsette turen med snill asfalt kjøring om en stund. Ikke værst og ganske imponerende om de får til det. Vi holder kontakten og ser hva som skjer. Vi jobber nå litt sammen på å se om vi kan dele shipping fra Vladivostok, SørKorea eller Mongolia til USA. Med den nye planen om BAM så kunne det vært perfekt å avsluttet i Uhlan Baator og shippet syklene med fly derfra til USA!
Fikk også melding fra palestineren Wassim i dag. Han var også på vei mot Novisibirsk og det er mulig at våre veier krysses nok en gang i løpet av et par dager.

Geir og Erik (Sibir2012.com) er i rute og sikter på å være i Krasnoyarsk den 17.juli. Ting ser ut for å ordne seg i alle kanaler nå og det er kjekt. Har lyst å prøve meg på BAM, men vet at det blir tungt og mye juling på både meg og sykkelen. Halvparten av bagasjen må jeg sende i forkant. Mulig til Tynda, mulig til Uhlan Baator eller annet alternativ. Litt usikker akkurat nå på den delen der.

Morgendagen blir enten veien via Tuva regionen eller via Novisibirsk - må bestemme meg til frokost. Tuva blir krevende solo. Se mer info om Tuva her