RUSSLAND

Med fire utslitte mann stuet inn på samme rom så blir det en del ved som skal sages. Jeg slet med å sove selv om jeg var helt ferdig etter dagen. Men med litt rolig musikk på øret gikk det bedre enn under snorkekon vertinnen serverte frokost utpå morrakvisten og vi fikk servert grøt, brødskiver med hjemmelaget syltetøy og te til frokost.

Det var etterhvert bare å komme seg inn i de halvvåte kjøreklærne og komme seg i gang. Passe stiv og støl i kroppen fra gårsdagen var det ikke spesielt fristende å ta på seg de søkkvåte sokkene og våte bootsa. Kjøredressen var heldigvis tilnærmet tørr. Geir måtte bytte olje etter drukningen i går og vi andre trengte å få sjekket over skruer og litt generellt ettersyn. For min del var det meste greit, men gårsdagens hardkjør hadde slitt mye på bremseklossene bak og de må byttes i løpet av er par dager. Ellers var der en ny bulk i fremfelge, trass i at jeg hadde forsøkt å være litt mer forsiktig enn for et par dager siden. Det viser godt på dekkene at det har vært litt hardkjør de siste dagene. Fremdekket hadde noen skader på knastene som trolig skyldes litt for hard belastning. Nå blir det roligere kjøring og målet er i større grad å komme helskinnet frem til Magadan med både mann og maskin, heller det enn å ta den helt ut på disse veiene.

Det var nå ca 60km kjøring før vi kom til den fryktede Vitim Bridge. Denne broen er for flere som har kjørt den selve skrekken av en bro. Den er smal, halvløse sviller, ingen rekkverk og nærmere 15 fritt fall ned i en sterk elv. Fryktinngytende rett og slett. Det var Walter og Terry som gjorde bruen kjent for verden utenfo når de for noen år siden var her og kjørte opp sporene og senere laget en reiserapport fra BAM området. Det var denne som inspirerte både meg, Erik og Geir, og det er den som er grunnen til at BAM først ble en drøm og nå til virkelighet. Nå vi her sammen med dem som inspirerte oss og trolig kjenner området best for denne typen turer. Pure luck.
Før Vitim så var det mye av det samme som vi hadde i går. Ulike elve/damkryssinger av ymse kvalitet. Noen dype, noen med mud, noen med rullesteiner. Krevende og ofte vått til livet. Enkelte av bruene er så falleferdige at det er så vidt at det er mulig å kjøre over dem. Vi har tatt en del videoklipp, men får ikke publisert dem nå desverre. Gleder meg til å sedem.

Etter utallige av disse så kom vi endelig frem til øyeblikket vi alle har ventet på de siste dagene. Vitim Bridge. En av de store milepælene på turen. En av de tingene vi fryktet mest, og samtidig så spente på. Alle i gruppenvelger selv om de vil kjøre over eller om de vil trille sykkelen over. En liten feil her og du kan ende hjelpeløs i elven. Der er ingen rekkverk til å hjelpe deg om du akulle drite deg ut og midt på bruen er et hinder som må forseres. Ikke veldig krevende , men der er ikke rom for feil. Jeg kom til kanten og hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle kjøre eller ikke. Men brukte 20 sekunder på bestemme meg for å ikke feige ut og gi det et forsøk. Det er ikke vits å stå å nøle ihvertfall. Den var ike så smal, og hvis det ble guffent så ville jeg stoope og trille derfra. Ta det pent og pyntlig nå Røyset. kjente at pulsen steg litt i det jeg kjente den første tredvillen under sykkelen. Bortsett fra høyden og lengden over så er den ikke så mye mer komplisert enn de andre bruene vi har krysset, men konsekvensene er selvsagt høyere. De første metrene ut gikk rolig og pent og det virket helt greit. Ved midten var der et hinder og jeg forserte rolig med føttene nedi som støtte. plankekjøring så langt. Siste halvdelen litt vanskeligere pga langsgående treplanker som gjør det litt vanskeligere. Sikte godt, ta det rolig og over uten problemer. 3 kjørte og 2 leide sykkelen over og alle uten uhell eller dramatikk. Flott gutter. deilig å være over en av de hindrene jeg på forhånd hadde fryktet.Etter bruen, noen foto så fovrtsatte vi inn til en liten småby hvor vi feiret bragden med is og litt energidrink.

Vi fortsatte til neste hindring som skulle vise seg å bli en liten nøtt å knekke. Den eneste farbare veien over elven var via togbruen. Walter hadde tatt den før og det er mulig, men vaktposten som passer på bruen må bestikkes med noen rubels. slik var der ihvertfall før. Ved bruen stoppet vi ved vakten som ville ha 5000 rubels per sykkel for å la oss passere over. Det er latterlig dyrt og veldig mye mer enn de hadde betalt tidligere.
vi betemte oss for å sjekke ut alternativene. Vi sjekket ut om den kunne krysses, men det endte med at Geir og Walter ble tatt av strømmen og måte karre seg til land. våt fra topp til tå!
Det dukket opp en kar i en Lada som anbefalte oss å reise inn til byen og snakke med noen som kunne frakte oss over elven med lastebil. Så vi kjørte tilbake til landsbyen og den første som stoppet med oss ordnet biffen. 20minutter senere satt vi fem mann med motorsykler på planet av en sekshjulstrekker Kamaz lastebil. Et råskinn av en lastebil! Det var en bumpy ride de 10-15km frem til elvebredden og det hele var så surrealistisk og tulnt at vi bare flira heile gjengen. Hjemme hadde vi nok blitt arestert, fratatt alt vi eide og mistet 8 studiepoeng og 4 uker i fengsel for samme forseelse.
Sjåføren bare raste på over elven og visste akkurat hvor han skulle kjøre, ingen problemer bortsett fra at syklene spratt hit og dit undeveis. vi klarte å presse oss mellom dem og holde dem noenlunde på plass. Artig opplevelse.

Etter å ha lastet dem av besluttet vi å kjøre ca 30km og finne en camp i området der. På veien dit fikk jeg meg en luftetur på en hump og den ene sidekofferten min løsnet og fikk en real flygetur. Heldigvis ganske solid og den fikk seg noen bulker, og noen skader på festene. Ikke værre enn at vi får hengt den på midlertidig med noen stropper. Får se i Tynda eller neste by om der er muligheter for å lage noe nye fester, eller fikse de gamle.

Det er ikke slik at jeg mener at egne bragder er fantastiske og at jeg er en eminent offroadkjører som er klar for Dakar rally neste. Der er mange som hadde kjørt fletta av oss, men noen ganger handler det mest om å komme seg ut å gjøre det. Søskenbarnet mitt Monica Alnes somkjører trail hadde sikkert storkost seg på slike veier med en lett sykkel. Men må få si at jeg er ganske fornøyd med det vi har fått til som team, og ikke minst meg selv, har oppnådd og opplevd siden jeg dro hjemmefra for 2,5mnd siden.

Det er ikke så forbanna vanskelig når man først tar steget, bestemmer seg og gjør det. Det hjelper nok å være litt sta, stå løpet ut og tåle noen dårlige dager også uten å snu ved første hindring. Men alt i alt enkelt bare man våger!


Vi fant en grei camp like ved en togstasjon hvor togene stopper for å koble på ekstra lokomotiv for å komme seg over et fjellpass her. Der er en elv like ved så vi sikter på flatt underlag og kanskje myggfri bålkos ved elvebredden i kveld. Det ligger an til å bli en suksess hvis bare ikke togene holder oss våkne halve natten.
Etter å ha satt opp teltene så var det en rask kroppsvask i elven før real turmat og bålkos. Flammer og vann. det er noe med det. Fin stemning og ingen mygg rundt bålet. Fantastisk kombinasjon. Dette må vi få til oftere.

Beklager en del skrivefeil, men dene ipadden driver meg til vanvidd.