RUSSLAND Road of Bones

Det ble en kald natt og jeg tipper temperaturen har vært et sted mellom null og 5 grader i natt. Det nærmer seg høst og det merkes både på luften og på fargene. Luften er skarp nå. Det er deilig når solens stråler titter opp bak fjellet og treffer oss. Vi pakker campen og setter avgårde uten mer mikkmakk.
Innecamping i et forlatt hus

Rimelig fine veier så vi får kost oss bra samtidig som vi er effektive og kommer oss inn til Tomtor. Den lille byen er kjent for kulderekorden på minus 71,2'C og kalles the pole of cold. Ganske kult å få med seg den, ivertfall så lenge det er plussgrader. En liten fotosession ved noen av byens monumenter før vi fant frem til Tatyanas guesthouse for natten. Der traff vi tre polakker som var på sin egen ekspedisjon. De skulle gå innover i 160km og bruke pakkhester for å få med alt utstyret og seg selv til startpunktet. Deretter skulle de rafte nedover en lang uraftet elv i ca 2uker og komme frem til en liten by der. Der skulle de overekke en plakett av en berømt polsk globetrotter. Når vi litt senere skulle ned på butikken så hadde vannstanden i elven øket kraftig og der var nå begynt å sige inn vann i bygatene. Dette er ganske kritisk siden vi er avhengig av normal eller lav vannstand i elvene for å kunne gjennomføre turen som planlagt. Vi snakket med en kar utenfor butikken og han kunne fortelle oss at der var ingen trafikk som kunne kjøre den veien vi tenkte. Ikke engang de store sekshjulstrekkerne kunne bevege seg der nå. Høy vannstand i elvene gjør det vanskelig eller umulig å krysse dem. Dette kan være kritisk og det ser mørkt ut for at vi kan fortsette som planlagt. vi får se i morgen hvordan ting ser ut da.

Polakkene var hyggelige karer og der ble et par øl og vodka før der ble sengetid. Her sov jeg i turens dårligste seng. Det var mer som ei grop.
Vi våknet ganske tidlig og kikket ut. Elvene hadde nå steget så mye at vannet begynte å sige innover mot gjestehuset der vi bodde. Vannet rant raskt forbi utenfor og det begynte å se kritisk ut for dagen. Det har nok steget ganske mye i løpet av natten og vi kan risikere å bli værfaste her i huset. Jeg hadde allerede begynt å tenke på å ha en backup på å kjøre syklene opp trappa og inn i gangen hvis det fortsetter å stige.

Tomtor

Det skulle komme en lokal sjåfør hit i 10-tida og vi tenker å vente på ham og kanskje kjøre bak ha, ut herfra. Det kan være en mulighet for å komme seg safe ut. det er vanskelig å finne rett vei og unngå grøften når det er flommet over. Vi tar en resesrxh runde og finner en farbar vei ved å se på de lokale bilene og hvor de kjører.

Det er sol og vi har det fint i solen når vi fueler og kjøper mat. Det føles bare sååååå feil å gi seg på den gamle sommerveien og snu her. Men vi har snakket med 6-7 lokale som alle er helt krystallklare. Den gamle sommerveien er ikke kjørbar nå, verken for Kamaz, firehjulstrekkere eller motorsykler. Vannstanden i elvene er 2m og ikke farbar.br<> Njet, bare glem det! Var klar beskjed over hele fjøla. Men etter mye frem og tilbake bestemmer at vi oss alikevel for å trosse alle gode råd og advarsler og kjøre så langt vi kommer og heller gi oss og snu der. Bare ha et våkent øye til fuel og om været forværrer seg. Vi har mat for ei uke. Vi er her kun en gang og det er nå. Vimå gi dette et realt forsøk. Vi setter kursen øst. Det stopper ca 2minutter senere når vi skal krysse en elv som renner gennom en av flomrammede bygatene. Geir kjører seg fast og må ha hjelp. Dette virker ikke veldig lovende. Vi kommer oss forbi elven og fortsetter innover. De første kilometerene går greit, men vi ser at det er flom og at elvene er en del høyere enn normalt. Vannet ligger helt opp til veibanen og andre steder innover veien, men fremdeles farbar. En av de første store elvene ser stor ut, men heldigvis en ok bru over den. Vi kjører innover, stadig med tankene i hodet om at hvis elvene stiger mer kan vi risikere å måtte bli her en stund. Men det er for dumt å snu før vi har prøvd på orntli. Veiene og bruene blir stadig dårligere og dåligere etterhvert som vi beveger oss innover den gamle sommerveien. Det er flott natur og noen fantastiske høstfarger her nå. Skikkelig sterke rød og gulfarger. Kult, men burde hatt ei uke her!

Vakker natur

Vi kjører til vi kommer til stopp i veien som er værre enn de andre. Det er en bru som mangler. Vi ser noen lastebilspor som går nedover ei myr og vi kan velge å følge etter eller å snu. Følger vi etter ned der kan det bli vansklig å komme tilbake. det er ikke en enveiskjøring, men en tung jobb å kmme tilbake. Vi tar en rekognisering og ser at det ender i å krysse elven lenger nede. ikke dypere enn at det går greit. Vi bestemmer oss for å prøve. Det er krevende og det spruter gjørme i alle retninger, men vi kommer alle ned uten hjelp og får krysset elven. Da var vi her, hva skjer videre? det føles veldig veldig spesielt å kjøre ned denne veien og begynne å ta valg som gjør at det blir tyngre og tyngre å returnere. ihvertfall når alle de lokale og de som bør vite noe om dette forteller at det er umulig og at andre motorsyklister som kommer snur og kommer tilbake og kjører den enkle federale veien rundt. Men det er 15 mi mil tilbake fra Tomtor og for å si det rett ut - dritkjedelig.

Så valgene vi tar er enten geniale om det går bra, eller vi kan fremstå som tosker om det går dårlig. Men vi kan ikke alltid ta de sikre valgene og p er vi her og føler at vi må prøve skikkelig. Hvis ikke kunne vi like gjerne latt sofadyret spise oss også. Du vet at det er dørstokken som ofte er det største hinderet for å gjøre noe slikt så da får vi bare kjøre på. Vi kjører nå på grusveier, bygget av gulagfanger. De ble sendt til disse arbeidleirene og de fleste av dem døde her. De ble ofte begravet rett i veien og derav navnet r Road og bones. Det er noe man tenker på når man kjører her.

Elvebredden er vasket bort og kompliserer litt. Dette er en slags enveiskjøring

Rekognisering av beste nedkjøring her. Eneste farbare veg til elvekryssingen. Bruen er borte

Veien er av veldig variabel kvalitet og vi kan ikke se noen ferske hjulspor. Stedvis er det fin grusvei, andre partier er i ferd med å gro igjen av gress og trær fra siden, andre steder er veien vasket bort av elven, eller der er dype vannhull som dekker hele breden av veien og litt til. Her får vi litt av alt. Gamle råtne bruer er ganske spennende når plankene ligger løst og beveger seg når du kjører over dem.

Bjørnungen som var 10-15 meter foran oss. Vi kjørte raskt videre siden vi ikke kunne se bjørnemoren noe sted.

Alt går rimelig bra helt til vi kommer til en kollapset bru som ikke kan forseres. Herer det kun en ve og det er over elven. Utfordringen er at elven har vasket ut jorden og det er nå så bratt ned til elven at det er i praksis en enveiskjøring. kjører vi ned her er det nesten ikke mulig å få syklene tilbake. Alt går, men det går ikke lett. Vi diskuterer litt og velger å prøve når vi først har kommet så langt. Vi skulle kjøre til vi ikke kommer lenger. Her kommer vi enda litt lenger så vi står for detog kjører litt til. Men det er jo ikke uten tanker om at det kan bli vanskelig for oss selv.
Vi tar ned syklene i første gir uten å ha motoren i gang og bremser den med clutchen samtidig som to mann bremser bak, eller rettere sagt skrenser ned skråningen. Det går greit ned til vannet starte og kjøre over, vannkryssingen går greit, men vi støtter syklene med flere hender for å være trygge. En velt her gir mye styr og tømming av vann fra sylinderne og våt bagasje. Da er det bedre å bli litt våt på beina.

Vått myrterreng

Litt ombygging av bruen for å gjøre den farbar for oss

Markering på den gamle sommerveien

Lettet over å ha kommet velberget igjennom det stunter med alle syklene så fortsetter vi innover. Det blir stadig flere elvekryssinger og vi koser oss virkelig nå. vi har det bare dritartig. Veiene, om jeg får si det, gir lss akkurat passe mes utfordringer. Ikke for lett og ikke helt umulig, Det er mer krevende enn jeg hadde trodd på forhånd og jeg ville aldri tenkt tanken på å kjøre dette solo. Det er for mange vanskelige og kritiske punkter til at jeg ville gjort det. Men nå er vi tre, støtter hverandre, hjelper hverandre, tar avgjørelser sammen, og har der kjekt sammen. Bra teambuilding dette her! Men det er nok for spesielt interesserte. Jeg tenkte på det noen ganger når jeg sto der med gjørme til lårene, vann til pungen i isvann eller slet meg igjennom ei seig myr. Dette her tror jeg ikke hvem som helst hadde giddet å bruke ferien sin og en masse penger på å være med på. Men vi sliter og kjemper oss fremover, våte fra topp til tå og samtidig på et underlig vis er det en enorm lykkefølelse bare å være her og gjøre dette.

Geir i herlig driv

Mestringsfølelsen er enorm og det er vanskelig å sette ord på følelsen av å krysse en dyp elv med sterk strøm, eller gjennom et dyptmvannhull i veien som du ikke ser enden på og som kommer stadig nærmere vanninntaket til motoren. Kombinasjonen bidrar til å sette dype spor vi vil bære med oss for alltid. For oss er dette lykke.

Denne bruen mangler noen meter i den ene enden.

Elvekryssing

Vi fortsetter innover Road of bones og elvene blir stadig flere og med stadig nye utfordringer. Enkelte av de gamle bruene er nesten brukbare og ved å stable om noe treverk så tåler de at en motorsykkel kan passere. Det gir høy puls!
Det blir en meget adrenalinfyllt dag som er den mest krevende og samtidig den beste dagen på turen. mye på grunn at vi forøsker å avlegge så mange km som mulig siden det var meldt dårlig vær fra i morgen av. Mer regn gir glatt føre, store elver og mye gjørme. Det er ikke nødvendig. Så langt ha vi alle kost oss skikkelig.

klokken nærmer seg 23 og vi bestemmer oss for å campe etter neste elvekryssing. Vi camper rett på stranden ved elven. Alle er helt kjørt, men vi rigger camp og fyrer leirbål alikevel, Deilig med en liten time i varmen foran flammene og få vært litt sosiale. Disse øyeblikkene er gull! vi blir enige om å stå opp og komme oss videre dersom det blir regn i løpet av natten.

Klokken 6 går regnaalarmen og vi bryter leir. Det er 5 grader og regn. kjøreklærne er fremdeles våte og kalde og det er rett og slett ufyselig å ta på se de kalde våte klærne nå. Men det må til! Vi kommer oss kjapt avgårde og det er surt og kaldt nå. Ikke samme kosen som i går da det var 15-20 grader og sol. Det tar litt tid å komme i gang og har ikke samme flyten som i går. Småfryser litt og håper solen skal bryte igjennom. istedenfor kommer vi til en elv som ser veldig sterk ut. Vi vasser over for å rekognisere og det er veldig sterk strøm i denne og det er isvann som renner her. unnskyld språket, men FY FLATE SÅ JÆVLIG KALDT! Vi finner en farbar vei over og kjører og støtte syklene over. kanten opp på motsatt side er høy og bratt så det blir litt baksing der, men det går bra! Det stikker i bena nå og når vi har vasset elven 7-8 ganger er vi gjennomblaute og skikkelig kalde. Vi er glade når vi kommer frem til hunters camp. Det er en milempæl og en safe haven for oss. Her er det folk og mer trafikk fra her til den federale vegen. Det gir oss en trygghet og vi er i praksis ute av den vanskelige delen av den gamle sommerveien.

Der er røyk fra pipene flere av disse hyttene (skurene) og vi kjører ned for p hilse op og høre m de vet noe om elvene fremover. der skal være minst en stor og vanskelig elv til på slutten. Dersom vi ikke klarer den er vi nå i et område der vi kan få hjelp fra en lastebil eller noe. Der er betryggende.

At hunters camp - vi fikk varmet oss i hytten til han karen her. Gjett om vi var fornøyde med det etter en skikkelig kald og våt morgen

Vi treffer en kar som akkurat har våknet og han inviterer oss inn på te. det takker vi selvsagt ja til. vi er iskalde og trenger å varme oss litt nå. Vi får te og han kaster inn noen ekstra kubber på peisen. vi får fort opp tempen og tørker litt opp. Fette var akkurat hva vi trengte nå. Veldig primitivt, men veldig effektivt. Elven er stor nå og han kan ikke kjøre den med sin firehjulstrekker, vi bestemmer oss for å reise dit å se på den før vi gir opp. worst case kan vi kjøre tilbake hit, eller campe ved elven og håpe en lastebil kan hjelpe oss over. Det var litt kommunikasjonsproblemer, men vi skjønt det slim at elven var høy nå. Der har vært en del nedbør i området og vi ser spor etter høyere elver. den federale veien hadde visstnok blitt vasker bort av en elv også. Det er tøffe tak her i Far East Russia. Der skal være er par elvekryssinger på veien til den siste store også. på en av dem klarer vi med nød og neppe å bruke bruen. det hadee ikke gått med en bil for å si der slik. Den var rimelig skral.

Typisk for den gamle sommerveien

Et par småkryssinger, 50 potholes av ulik karakter og vi er fremme ved den store elven. Vi øyner er håp når vi ser at ser er en bru, men den brua er kollapset og er dessverre 40m for kort. Samtidig som vi står på bruen kjører en liten Gas (firehjulstrekker) over elven og har vann nesten opp på panseret. Vi stopper og prater med ham og han har bortimot druknet bilen sin. Vi er litt skeptiske siden vårt luftinntak er i ca den samme høyden. Ved elven er det litt frem og tilbake om hva vi skal gjøre, denne elven er den største til nå. ikke bare bred, men også sterk strøm og litt dyp. Ingen har lyst å gå ut i det iskalde vannet og rekognisere, men vi kan ikke stå her og det smaker bedre å ha klart dette selv uten hjelp fra noen. jeg tar en kjepp og markere kritisk høyde for luftinntaket på sykkelen og vader ut i elven. Den føles ikke så kald, men det er så sterk strøm at det er vanskelig å holde seg på bena. Etter en del runder frem og tilbake opp og ned i elven finner vi en vei som kan være farbar gjennom elven. Vi bestemmer oss for å prøve den veien. Det kan bli veldig mye styr om det ikke går, men fulle av selvtillit og etterhvert litt erfaring så har vi tro på at dette skal gå bra. Min sykkel først. Det er mye strøm i det vanskelige partiet midt i elven. Det er ikke fritt for at blodet bruser ekstra når kreftene fra elven river og sliter i sykkelen, Heldivis støtter gutta meg slik at jeg klarer å holde høyden i elven.

Det er adrenalinrush å kjøre og du lener deg inn i strømmen og det føles som dekkene sklir nedover i elven. Man må styre ganske hardt oppstøms. Det værste partiet er over og det er bare en liten kulp på slutten før vi er oppe på den andre siden. FY FLATE for et rush! utrolig deilig å være over! 2 sykler til og vi er ferdige med alt det vanskelige. De gikk like greit som den første. den gamle sommerveien av road og bones er gjort uten bruk av lastebil! Vi er tre veldig fornøyde karer som kjører videre nå.

Utfordinger i kø

Denne var litt på grensen, men det gikk fint

Rekognisering av elven og å finne en farbar vei over. 20 minutter senere var vi over!

Teamet etter siste elvekryssing av sommerveien

Neste stopp er den fraflyttede spøkelsesbyen. Det var gruvedrift her som ble nedlagt og ikke jobb til folkene lenger. Da ble byen fraflyttet. Det var helt underlig å komme kjørende inn i denne byen. En helt spesiell følelse å komme til en komplett by som bare var forlatt. Det er slim at du forventer å se folk dukke opp i vinduene eller gatene, men her er ingen. det er tom, det er forlatt De fleste vinduene mangler glass, en dør ståe og slår, noen bilvrak liggeer henslengt. Lekeplassen er tom og industrilokalene er tomme. Det er neste slik at du kan forestille deg hvordan det har vært her en gang. Nesten som en scene fra The Shining med Jack Nicholson der han ser for seg ballsalen med feststemte mennesker. Litt slik kan man tenke seg her også. Litt creepy følelse! Jeg foreslo at vi burde campe her, men ble kontant nedstemt,

Spøkelsesbyen


Brannmenn og nødetaten i området og dem som var inne og reddet ut Adrian

Neste stopp var i neste by. Der skulle vi innom å hilse på noen lokale brannmenn. Det var de som hadde reddet Adrian når han prøvde seg på ROB for noen uker siden. Der ble vi av en annen grunn bedt om kopi av passene våre. Ikke ver jeg hvorfor, men det var sikkert greit.
Etter et kort stopp der bar det videre mot Susuman hvor vi skule få fuelet opp og kanskje finne overmatting. Fuelingen ble av det spesielle slaget. Når Erik starter pumpen (Egen trykknapp) så sto spruten til himmels fra bensinpumpen og jeg fikk meg en god dusj. Både i fjeset og på hodet, men heldigivis ikke i øynene. Med et par liter vann var det meste greit igjen. Det svei fortsatt litt, men det gikk greit. Bare veldig glad det ikke kom noe i øynenne siden det er mer kritisk. Hotellet vi fant var helt greit, men mangler varmevann. Rommene var nyoppusset og ganske fine. Det blir garantert bra søvn her i kveld.

Vi er veldig slitne, veldig fornøyde og aldri så lite stolte nå. Det har vært utrolig kjekt og jeg gleder meg til å dele video og foto med dere!

Les mer om Road of Bones på Wikipedia

Vi er nå 10timer foran norsk tid. Det sier litt om avstandene! Magadan city neste :) .

Beklager en del skrivefeil, men denne ipadden driver meg til vanvidd.