RUSSLAND Magadan

Vi våknet til kraftig regnvær og ingen av oss var særelig motivert for å så opp tidlig for å kjøre de siste 650 kilometrene inn til Magadan. Planen ble å drøye den litt og heller ta en kort kjøredag på noen timer utover ettermiddagen. man blir utrolig sliten av det hardkjøret vi har hatt de siste ukene. Det holder ikke lenger med en hviledsg innimellom. Det begynner å bli på tide å få hvilt ordentelig nå. Det tar på å pushe på såpass som vi har gjort i det siste.

Vi kom oss ut av døren i elleve halv tolvtiden. Det hadde klarner opp og der var glimt av sol mellom skyene nå. Det var meldt en enorm floing i Magadanområdet utpå kvelden så solglimt nå ville uansett være en kortvarig glede. Grusveiene her på denne delen av den federale hovedveien er noen av de beste vi har kjørt på hele turen. Det var stort sett ingen problemer å ligge godt over 100km/t. I hjulsporene var veien stort sett like fin som på normal asfalt. Usedvanlig slett og fin. Det ble finere og finere vær, og fra vi startet i dag så hadde det ikke regnet en dråpe ennå - tvert om. Solen varmet bra og det var tørre fine veier. Ulempen med tørre grusveier er at de støver noe enormt. Det går fint så lenge man er alene på veien, men når der er mye annen trafikk og at vi er tre i følget så bli det værre. Det hjelper ikke veldig på at alt av synshjelpemidler er utslitt. Både goggles,briller og visir er helt utslitt og sikten er meget påklagelig. Da blir det straks litt ekstra utfordrende. Kjører nå med en buff for å dekke til nese og munn, solbriller er det eneste av det jeg har som gir noenlunde forsvarlig sikt. Utfordringen med de pilotbrillene mine er at der blir turbulens på baksiden av glasset og der blåser sand inn på øynene. Etter noen få mil føles det som å være sveiseblind. For den som har prøvd det eller sand på øynene vet at de ikke noe særlig. Det er ikke optimalt, men heller det enn det utslitte visiret som er over grensen til direkte trafikkfarlig nå.

Lastebiler er det værste her. De ligger på 80-90 km/t og virvler opp noe enormt med støv bak seg. Det å ta igjen en slik lastebil og passere den er ekstremsport og noe jeg absolutt ikke liker. Av alt vi har gjort av kjøring til nå er dette det jeg føler er definitivt det farligste og mest skremmende vi har gjort. Du merker først at det blir mer og mer støv i luften etterhvert som du tar innpå en trailer. Det blir bare tettere og tettere etterhvert som du tar innpå. Hvis du kommer inn rett bak og du endelig ser lastebilen så er du allerede få meter fra og alt for nært. Du ser ikke noe som helst og du kan lett kjøre deg i den visse død ced å forsøke en forbikjøring herfra. Trikset er å legge seg ut i den andre kjørebanen mye lenger bak. Da er det enklere å få overskten, samt at slakke svinger og rette strekninger er gode hjelpemidler for klar sikt. Når det er noenlunde klar bane så er det bare å gi bånn pinne og komme seg fortest mulig forbi. Like høy puls hver eneste gang.

Det er vanskelig å se forbi, øynene full av sand (eller visir i halvblinda) så føles dette som å ha særlig høy risiko, ikke minst på grunn av at konsekvensene av en front mot front kollisjon er fatale. Vi har kjørt krevende og litt skremmende ting før, som feks noen av togbruene, de store elvene og en del annet, men dem i lav fart og er konsekvensene er helt i andre enden av skalalen. kanskje et beinbrudd eller en druknet sykkel. Langt i fra fatalt. Heldigvis var det søndag og ikke alt for mange trailere på veien. Det er deilig å få litt luft under vingene og spise litt mil igjen. På få timer har vi kjørt 300km og det er ingen grunn til å gi seg ennå. Vi bestemmer oss for å forsøke å nå en gammel gulag leir som ligger et stykke før Magadan. Dette er en av de mange fangeleirene hvor både politiske fanger og andre ble sendt til straff og knallhardt arbeid. Det sies at folk døde i millioner i disse leirene. Denne leiren ble stengt ned og fangene frigitt i 1953 når Stalin døde. De hentet blnt annet ut Uran fra en gruve her så pångrun av radioaktivitet så anbefales det ikke å oppholde seg her alt for lenge i gangen.

Vi hadde et Waypoint på avkjørselen til leiren og kjørte av ved stedsmarkeringen. vi kjørte 5-600m innover og vi måtte igjennom en serie med mindre og større vannhull. Vi så kjapt at dette kom til å bli en våt tur. Der er også en elvekryssing lenger fremme som vi ikke har kontroll på. Vi måtte gjøre et valg på om vi skulle forsøke å nå Magadan i kveld, eller om vi skulle dra inn til gulagleiren og campe i kveld. Alle tre hadde vært både våte og kalde i noen uker nå så det var rett og slett ikke særlig fristende å bli våte og kalde igjen nå som vi endelig var rimelig tørre. Ikke minst fristet det lite med camping hvis værmeldingen om styrtregn skulle slå til! Det fristet mer å rekke Magadan og kanskje en feit biff på et steakhouse vi hadde plottet inn. Beslutingen var tatt. Vi sikter på Magadan i kveld.

Cirka 140 km fra byen fikk vi turens første punktering. Erik hadde flatt bakhjul og noe måtte gjøres, Enhver motorsyklist på langtur har med lappesaker og gjerne en ekstra slange. Vi rev av bakhjulet, byttet slangen og monterte dekket igjen. Vi slet med å få det helt på plass, men det ordnet seg når vi fikk luft fra en lastebil. Etter det var det bare å komme seg avgårde igjen. Det var tunge skyer over oss og det ville garantert bli regn snart. Veldig spent på hvor ille det blir. Det tok ikke mange mmuttene før det begynte så smått å dryppe. Det ble bare værre og værre til senere det ble.

De siste 120km inn til Magadan er asfalt og gjør at det ikke blir så mye drit og sand overalt ihvertfall. Bakdemperen på sykkelen min tok kvelden på starten av road of bones noe som gjør at man må være litt ekstra på vakt på huller, ujevnheter, telehiv og søkk i veien. Du klarrer ikke å se og unngå alle så for hver av dem får du deg en liten dans. Den asfalterte veien har en del telehiv og bakenden på sykkelen danset, gynget og levde sitt eget liv. Må ta det med ro i svingene ihvertfall så man ikke får seg en rumba med dobbelt saltomotale på haudet ut i grøfta. Skal bli kjekt med ny bakdemper til vinteren.

Den elendige sikten ble om mulig enda dårligere når det mørkner. Nå gjelder det bare å finne en bil og følge baklysene. Det hadde nok vært mye bedre forhold og sikt med strøkne kjørebriller eller et nytt visir. Next time! Nå bare konsentrere seg og komme seg de siste milene inn til byen. Selv om det regnet noe helt utrolig så holder dressen meg rimelig tørr. Den trekker inn litt vann i området rundt smekken, ellers ganske bra. Søkke blaut på hender, føtter og i den delen av hodet og halsen som ikke dekkes av hjelmen (uten visir). Det gjaldt nå å legge visiret halvveis ned og bøye hodet halvveis ned bak vindskjermen slik at der var akkurat en liten glipe å se mellom kanten av visiret og vindskjermen. Det funker på et vis

Vel inne i Magadan var vi nå rimelig våte og det surklet i skoa når vi beveget tærne. Ufyselig og ikke så veldig artig akkurat nå. Det tok selvfølgelig en del tid før vi fant ledig hotell.
Etter flere forsøk fant vi BM hotell. De hadde tre enkeltrom til 3500 rubels per hode. Vi var dritlei og bestemte vi oss for å bare komme oss i hus og bo her for natten. Siden vi sjekket inn nå etter klokken 12 og det var ny dato fikk vi faktisk to netter for samme prisen av en. Underlig praksis, men greit nok for oss. Slik ble der til at vi bodde her to netter istedenfor en og til prisen av en. Ved utsjekk hadde de noen triks i ermet og de mente at vi skulle betale ekstra for det ene og det andre. For min del var det en håndduk som var blitt ekstra skitten, ekstra for registrering, ekstra for prkering. Samme story med Geir og Erik på småting. Jeg ble passe sur og kranglet meg ut av det. Men for noen forbanna idioter! - tjen pengene deres på ærlig vis ikke slik tull som dette.

Hyggelig overraskelse - Thank you Walter !!!

Heldigvis hadde Olga ordnet ei leilighet til oss som vi kunne bo i de siste dagen i Magadan. Olga, vår lokale helper her i Magadan, minner meg litt om Vlada i Krasnoyarsk. Supersnill, hjelpsom og vet nesten ikke hva godt hun kan gjøre for oss. Hvordan lager de disse folkene? Arv eller miljø? Hun hjelper oss ihvertfall med å finne leilighet og å tipse oss om de 122 spørsmålene vi måtte ha. Igjen uten å ville ta imot betaling. hun kan strekke seg til å bli påspandert middag. Vi spør hvorfor hun gjør dette og hun svarer bare: maybe I don't go to hell. Fantastisk at noen vil bruke av fritiden sin på å hjelpe andre ukjente mennesker. Vi har opplevd dette flere titslls ganger her i Russland. Vi føler oss veldig godt tatt imot. Mye av det ville aldri skjedd i Norge! hvorfor det?

At Green Crocodile pub

Iliah - our local guy in Magadan

I løpet av dagene her i Magadan var det shipping og hjemreise som var hovedoppdraget. Vi møtte Audun som vi har hatt kontakt med de siste par ukene. En trønder i en Landcrusier som jobbet med å få sendt hjem bilen sin i container. De var to biler og fem personer som hadde kjørt fra Norge via Mongolia og hit. Han var nå den siste igjen her i Magadan. Containeren han jobbet med kunne der være plass til tre motorsykler. Vi fikk etter mye styr tilgang til en container og fikk prøvestablet litt. dette blir trangt!

Det er rett og slett en del styr og meget kostbart å sende ut fra Magadan. Der kreves omlasting til ny container i Vladivostok, en haug med dokumenter og vi var nok innom 10 kontorer før vi begynte se enden på en løsning. Blant annet Notorius publicus for å lage en bekreftelse på at vi overfører ansvaret for utførsel av syklene til en tredjeppart i Vladivostok. Da slipper vi ihvertfall å reise dit, vente på,containeren i ukesvis før vi sender den derfra. Vi kunne blitt der i ukesvis!
Siden de færreste prater engelsk og vi snakker dårlig russisk så var det greit åfå hjelp. Vi hadde Tanya til å hjelpe oss og fungere som tolk. Hun har tidligere bodd i USA og snakker flytende engelsk. En litt streng, men dødelig effektiv dame. Hun sparte oss for mange timer med fingerspåk og misforståelser.

Trenger du hjelp i Magadan så kan hun være en god hjelper for deg. Selvsagt ikke gratis.
Tatyana (Tanya) Sokolikova, epost: Tsokolikova@gmail.com, tel: +79086039276 (ps remember +11 hours from GMT)

Der er ikke helt plass til en Landcruiser og tre sykler i en container så det ble til at vi satte den ene sykkelen inni bilen, en sykkel foran bilen og en sykkel på en trerampe over panseret av bilen En brukbar og mer kostnadseffektiv løsning enn en 40foter. Nå,krysser vi fingrene for at alt går som det skal og at syklene og landcruiseren kommer til Norge om et par tre måneder.

Landcruiser and one bike inside

Another bike on top of the Landcruiser

The third bike in front of the landcruiser

Jeg har vært heldig og fått booket meg flybilletter hjem. Avreise torsdag 23.8 kl 15 fra Magadan og lander i Ålesund kl 2305 lokaltid. flyr 10 tidssoner tilbake så det tar litt lenger tid enn der ser ut for :) Skal bli godt å komme hjem til dem hjemme, norsk mat og norsk standard på ting for en tid. Har jo savnet mye av alt dette når jeg har vært på turen. Målet er å reise ut igjen på tur om 3-4 uker og prøve å få gjort litt på det Amerikanske kontinentet også. Fase 1 er definitivt over og må la inntrykkene synke inn og kanskje gjøre noen refleksjoner på alt vi har fått oppleve og se. Godt å la det synke inn og ha tid til å bearbeide alt. Det har blitt litt mye inntrykk på inntrykk i en 3 mnd lang kjede, Nå planlegge fase2 av turen og se om den kan la seg gjøre i samme rennet.

Beklager en del skrivefeil, men denne ipadden driver meg til vanvidd.