UTAH

28.September 2012:
Etter besøket på Klim fabrikken så begynte klokken å nærme seg 18 og det var greit å få kjørt noen mil til før kvelden var omme. Etter noen mil stoppet jeg ved et hotell i en liten småby langs veien. I det jeg parkerte sykkelen utenfor kom jeg i snakk med en pilot for en gruppe brannmenn som er et slags eliteteam som hopper i fallskjerm inn i brannområder, etter lynnedslag osv,. De prøver å bekjemper brannen før den rekker å vokse seg stor. De gutta hadde visst all informasjon om kule back country veier som kunne være kule å kjøre og ville møtes i lobbyen etterpå. Jeg raste på burger king og fikk meg en liten matbit, sjekket inn på rommet, skiftet til normale klær og skulle til å gå og møtte gutta. Men jeg fant ikke igjen kortholderen min med visakortene, et par hundre dollar og førerkortet mitt.

Jeg ble dritstressa og snudde opp ned på hele rommet, all bagasje jeg hadde rotet borti, alle klærne jeg hadde brukt, men kortene var og ble borte. jeg kastet meg på sykkelen og raste ned til burger king hvor jeg hadde spist middag og hørte om de hadde sett noe, sjekket langs veien opp til hotellet igjen, men intet var å se og ingen hadde sett noe. Faen altså. Det var da absolutt ikke slik det skulle gå. Plutselig stå der uten penger eller førerkort. Det passer bare så utrolig dårlig. Skal jeg sperre kortene nå med en gang, eller vente litt til?
Etter å ha letet en times tid så trakket jeg på noe med tærne under senga. Der lå de å smilte til meg. JAAAAAAAAAAA ropte jeg høyt!!!!! Det jomet sikkert bortover korridorene. Antar at hvis noen i gangen hørte det ville de tro at jeg holdt på med helt andre ting der inne......

Lykkelig over å ha funnet igjen kortene gikk jeg i baren for å snakke med the jumping firebrigade, men de hadde gitt seg for kvelden. Det var synd, men så lenge jeg fant kortene så var det det aller viktigste for meg i kveld. Det ble tidlig kveld og jeg var vel i seng i god tid før kl.11, men våknet desto tidligere enn normalt også. Var våken i halv 6 tida, men tenkte at det var for tidlig og snudde meg rundt og sov noen timer til.

Hotellets varme frokost er ikke av den Iranske sorten for å si det slik. Her er det feite vafler med sirup og smør på og selvsagt mye annet med brød, egg, muffins, kaker og jeg vet ikk helt hva. Hvis jeg mister vekt på denne turen også nå så skjønner jeg ingen ting. For det har vært enorme porsjoner og skralt næringsinnhold i mye av det jeg har spist til nå i USA. Kanskje greit å feite seg litt opp for det som kommer lenger sør.

Highwayer
Jeg kjørte på highwayen rett igjennom Salt lake City og fortsatte videre sørover. Disse highwayene er utrolig intentsigende og meningsløse for alt annet enn å ta deg rimelig effektivt fra A til B. Etter en stund ble jeg så lei at jeg måtte stoppe og se om der var noen alternative veier å kjøre. Litt leking i google maps og med bildesøk på ulike steder endte jeg opp med å ta en fjellvei som startet omtrent der jeg hadde stoppet. Det passet bra. Veien som kalles Nebo Loop Rd og går i grove trekk over et fjellpass fra Payson til Nephi. http://goo.gl/maps/W5Yu5

Kjørte gjennom småbyen Payson og etter å ha forlatt siste huset så skjønte jeg at dette var bare helt rett. Nå kjørte jeg på asfalterte skogs og fjellveier med noen helt fantastiske høstfarger. Det var hårnålsvinger, lite trafikk og artige veier. PANG der satt det som et skudd - akkurat det jeg var ute etter. Ikke disse nitriste highwayene som bare er null givende. Jeg visste jo egentlig det fra før, men det har gått litt i ett med andre ting og jeg har kanskje vært litt lat de siste dagene og ikke giddet å prioritere å lete opp de alternative rutene.

Jeg raste oppover fjellsidene og gliste så bredt som ei Brugde. Tipper hele tanngarden var synlig gjennom den lille hjelmåpningen. Når naturen er så vakker som her, kjøringen er så bra som nå og alt bare funker så er det gir bare en slik herlig lykkefølelse. Det var jo noe av det jeg opplevde når jeg var på tur sist også. Det er på disse småveiene, på disse storslåtte landskapene at alt bare kjennes rett.

Jeg kjørte en rekke små avstikkere bare for å se hva som befant seg der. Noen ganger bare en skogsvei som endte ei en bom, andre ganger åpnet det seg ved et vann eller et utsiktspunkt. Flere steder møtte jeg de samme folkene om igjen og vi var et lite følge på 4-5-6 som møtte hverandre på ulike steder. Jeg snakket med et par hyggelige Amerikanere fra området som ble ivirige og ville fortelle hvilke veier jeg burde ta. Det endte med at de hentet et kart som vi tegnet litt på og som jeg fikk beholde. KJEKT! Like etter møtte jeg et annet ektepar som jeg snakket mye med. Han var spesialist innen spansk og portugisisk og hadde et hav av informasjon om alt mulig både her i Utah og i Sør Amerika. Veldig hyggelig folk som jeg fant tonen med og det hadde vært artig å brukt mer tid med dem. Vi har utvekslet kontaktinfo så kanskje det skjer en dag i fremtoden. Hvem vet?

Noen av disse småveiene var grusveier og nå fikk jeg endelig kjent litt mer på forskjellen på den gamle F800 og denne lettere Xchallenge modellen. På highwayen så er F800GS'en absolutt å foretrekke med mer power, mindre vibrasjoner, mer vindskjerming og generellt litt stødigere og mer komfortabel. Men på grusveiene så kjenner man virkerlig hvor mye lettere Xchallengen er og at man kan leke mer med den. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med den og få teste litt på mer dårlige og vanskelige veier. Men stort sett hele håndteringen av sykkelen er mye mye lettere enn på den gamle. Så til mest asfalterte veier ville jeg nok fremdeles valgt F800GS'en av disse to og til grus og krevende er jeg temmelig sikker på at utfallet er G650 Xchallenge. More to come på det temaet.

Vi fortsatte å kjøre over denne fjellovergangen som var opp i over 9000 fot på det høyeste. Kjenner godt at det er råere i luften her oppe i høyden. Har ikke tempmåler på sykkelen så har ikke peiling på hvilke temperaturer vi snakker om. Skal se om jeg fnner meg en liten billig sak.
Med fare for å gjenta meg selv så er det her på småveiene opplevelsene ligger - det er her man ser mest - det er her jeg kan stoppe å ta bilder, det er her jeg møter folk og det er rett og slett her jeg vil bruke mer av tiden. Ute - fri -opplevelser og bare en deilig følelse av frihet. Hadde det ikke vært for at Roy hadde teltet mitt i vegas nå så hadde jeg campet her. Men camping her tror jeg kan bli litt kaldt og rått uten telt nå. Ikke umulig med minusgrader her til natten. Men sikkert en fantastisk opplevelse under en klar stjernehimmel.

Når jeg kom ned fra fjellet begynte det å bli mørkt og det ble straks mye kjøligere i luften. Det var mye mer ørkenliknende landskap her nede enn oppe på fjellet. Jeg stoppet i en liten småby Manti hvor 1/3 av butikkskiltene hadde nordiske navn; - Olsen, Johansen, Eliason osv. Rart at de nordiske valgte å etablere seg her i ørkenlignende områder som var så ulikt hjemme, men de var kanskje her det var mulig å finne land, eller kanskje de rett og slett hadde hatt noen dårlige somre, var værsjuke og dritlei av Sunnmørsvær. Kanskje det rett og slett var befriende med stabilt tørt og varmt vær. Ikke vet jeg.

 

I morgen videre sørover på småveiene og gjennom noen parker jeg har blitt anbefalt å sjekke ut. Gleder meg til nok en dag med opplevelser. Hadde jeg hatt litt bedre tid hadde det blitt en tur til Skyline drive og innom Moab også, men det reker jeg dessverre ikke denne gang. Roy venter i Las Vegas og vi har litt ting å ordne der.

Det ble en moderat Snickers frokost før jeg kom meg avgårde fra motellet og kjørte sørover. Jeg hadde en del grusveier plottet inn på dagens kjøreplan. Kjente at gliset ble større med en gang jeg fikk grus under sykkelen og farten var helt upåklagelig. Den ene småbyen etter den andre før forbi og før jeg visste ordet av det var jeg fremme ved nasjonalparken Bryce Canyon. Ganske turistifisert, men alikevel ett flott område. Fikk med meg de viktigste sightsa og en liten matbit før jeg tok exit fra parken. Det var mye sykler på veiene i denne delen av landet - det går stort sett i store Harley Davidson og en og annen BMW 1200GS.

 

 

Gjennom en rød canyon og ned til neste nasjonalpark. Zion national park. (Søk i google her for å se flere bilder). Dette er en utrolig kul nasjonalpark der en liten trang vei slynger seg mellom helt spesielle fjellformasjoner. På vei inn i parken begynte varmen for første gang på turen å bli påtrennengede. Jeg hustret litt av en småkjølig morgen, men nå var det begynt å bli vel varmt. Det ble nesten som en bakerovn inne mellom fjellene her. Men til lenger inn i parken jeg kom til mer folk ble det. På vestsiden av parken var der folk overalt. Fra parken og ned mot Virign Utah så droppet der mange høydemeter og det merket jeg godt på temperaturen. Ved Virgin var der rent ørkenlandskap med en del fjellformasjoner. Om du liker action så MÅ du bare se mountainbike filmen "Where the trail ends" . Mye av den var filmet her i Utah.

Utenfor St.George var det på tide med en siste refill av bensin slik at jeg er sikker på å komme meg over ørken og frem til Las Vegas hvor Roy allerede har hatt ei natt. Det var nå veldig varmt, egentlig alt for varmt for å kjøre i en heldekkende GoreTex dress. Det hjelper lite med mye lufting i dressen når det er så varmt at T-shirt også ville vært for mye. Men har jo vært ue i varmere vær før. Veien inn til Vegas er bare en lang stripe asfalt gjennom ørken. Litt veiarbeid ledet til et kvarter med sen køkjøring som gjorde at det ble litt ekstra hett i dressen. 70-80mph straka vegen inn til Vegas hvor jeg skulle møte Roy på et av byens establisimenter.

Inne i byen startet fuel lampen å lyse. Det var rart for jeg har ikke kjørt så mange miles siden forrige fylling. Mulig det var høy fart og høyt turtall som var årsaken til ekstra forbruk. Med litt ekstra fuel på tanken så bare det videre mot "the strip" for å finne Roy. Herregud for en tivoliby. Blinkende lys overalt og lys, video, boards, folk og biler overalt som kriget om oppmerksomheten. Måtte bare flire i hjelmen etterhvert som jeg nærmet meg hotellet vårt. Med ei diger sjørøverskute på utsida gikk det forholdsvis greit å finne. Mye trafikk og kaos utenfor inngangen til hotellet er heldigivs litt enklere med MC enn bil. Der traff jeg Roy som hjalp meg med bagasjen og fikk loset oss til hotellrommet i 28 etasje. Vi måtte igjennom noen av spilleområdene og kjøpesentrene for å komme til heisen vår. Fy flate for et galehus. Dette er sirkus, tivoli og huskestue samlet på ett sted.

Spent på hva kvelden bringer.