CENTRAL AMERICA

ANTIGUA, GUATEMALA
Siden vi allerede hadde meldt oss på båten fra Panama den 1. november og hadde besluttet at vi skulle kjøre fast-track for å nå den så måtte vi forsøke å utnytte dagslyset godt. Det vil si tidlige morgener og tidlig i seng. Det er stort sett lyst fra 6 til 6, noe vi må forsøke å utnytte i størst mulig grad. Denne morgenen intet unntak

Så det var opp forholdsvis tidlig og få seg en kjapp våkne dusj - og våkne gjør man når der er kun kaldevann i dusjen. Men etter at det første kaldsjokket gir seg og man får tilbake pusten så er det faktisk helt OK. Døren inn til dusjen var av typen ståldør, vi er jo på en politistasjon, med amerikanske dørvridere. Når jeg lukket inntil døren gikk den i lås som var helt greit til jeg fant ut at den delen på innsiden ikke fungerte og det var ikke mulig å åpne den fra innsiden. Det vil si at jeg var faktisk innlåst på dusjen. Ikke en helt idell situasjon siden jeg ikke hadde med andre klær enn et håndkle. Det er vel kun to muligheter. Enten å rope på hjelp eller å klatre over døra. Husk at dette er utendørs og de som eventuelt måtte gå forbi vil få med seg hele spetakkelet. Men siden der ikke var noen å se, Roy og jacek var fremdeles i sovemodus i teltene sine litt bortenfor, så da var det kanskje like greit å bare klatre over døren. Kanskje ikke det kuleste du kan gjøre med bare et håndkle rundt livet og det så sikkert ikke spesielt elegant ut heller, men det fungerte nesten bedre enn ventet. Hadde egentlig forventet meg et av mine pinligste øyblikk, men det gikk heldigvis bra. Vi snakket litt med de andre i leiren før vi fikk pakket og kommet oss avgårde sørover mot grensen til El Salvador.

Briten som var på vei jorden rundt i sin Land Rover

På vei inn til Antigua

Antigua

Antigua

 

EL SALVADOR
Vi hadde lest at denne grensen kunne være litt ruskete og vi bestemte oss for å takke ja til en av hjelperne på grensen. Det gikk trolig mer effektivt enn om vi hadde ordnet det selv, og det ble absolutt verdt det når himmelen åpnet seg og vi fikk kraftig tropisk regn. Det vil si kraftig lyn, torden og enormt kraftig regnvær. Da var det godt å stå under tak og ha en som sprang rundt fra kontor til kontor og ordnet papirene for oss. Etter at grensepasseringen var OK så kjørte vi kun noen få mil videre før det ble mørkt og vi stoppet ved et hotell langs vegen. Det var ikke noen superstandard, men vi fikk rimelige rom og det så clean ut. Det ble et par timer i hengekøyene i bakgården før vi kubbet. Frokst var ikke inkludert så den inntok et par timer senere på en deilig strandrestaurant som også så ut for å være en bra surfespot. Igjen fikk vi mulighet til å slappe av i hengekøyer og nøt utsikten til havet mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig. Vi kan bi vant til dette. Dette ble en av de bedre frokostene på en stund og rammen med en fantastisk utsikt mot havet og store bølger som slo inn gjorde det perfekt. Deilig liv dette strandlivet - selv om det ikke varer så lenge i gangen med oss. Det er kanskje det som gjør at jeg holder ut. Vanglivis blir jeg litt lei om det ikke skjer noe. El Salvador er et lite land og det var ikke så mange milene fra ene enden til den andre. Vi hadde ikke lagt inn så mye tid for sightseeing heller, men stoppet ved interessante steder langs veien. Vi leste litt av historien til landet og det er ganske interessant lesning å se hvordan de har kriget og drept hverandre i flere tiår her. Tror absoultt der er gode muligheter til å få seg noen bra off-the-beaten-track opplevelser her for den som har litt mer tid enn oss.

h

Appelsinjuice paraplydrinker

HONDURAS
Vi kjørte inn mot grensen til Honduras og der sto et par karer i veien som prøvde å stoppe oss. Det var ikke noe nytt på grensene for å si det slik. Det er hjelpere overalt og de er veldig pågående og da er beste teknikk å være veldig avvisende. Men en av dem ropte navnet vårt og det viste seg at de var tipset av han andre hjelperen fra den andre grensen inn til El Salvador. Vi stoppet og han kom med et tilbud vi ikke kunne si nei til.
Vi kunne spise lunsj på restauranten like ved og de kunne starte prosessen med papirene våre mens vi spiste. Det var OK og de skulle bare ha 5$ per sykkel. Greit nok - normalt blir det litt mer før de er ferdige, men greit det tåler vi. Etter at exit fra El Salvador papirene var OK så var det entry inn i Honduras som var neste hinder. Gutta sprang fra kontor til kontor og ordnet mye og vi kunne ta det med ro og vente. Totalt gikkk det nok 4-5 timer på denne grensen og det var bare å smøre seg med tålmodighet og solkrem. Roy hadde hetetokter og slet med varmen. Jeg synes også det var for varmt, men det gikk ganske greit. En kompis av disse hjelperne som hang med dem i dag bodde i USA for tiden og fortalte at han hadde haiket og gått til USA når han var 14 år og var heldig å få lov å bli der. Han viste sitt amerikanske førerkort osv så det er ikke helt usansynlig at han snakket sant. Interessant story og han hadde noen interessante betraktninger på ulike ting om hjemlandet sitt i en alder av 21år. Skal se at det kanskje blir noe av den fyren der en dag.

Etter noen timer på grensen bar det inn i landet. Vi ble advart mot å kjøre i mørket og vi fant oss snart ett hotell. Det var $80 for alle tre og litt over budsjett, men greit - heller det enn å bli voldtatt og drept langs veiene i nattemørket her i Honduras. Med internet og aircondition så var det ganske så bra her. Dagen etter var det ikke mer en 10-15 mil for å komme ut av Honduras sp det var ganske fort gjort. Et par politikontroller og militærposter, men ingen nevneverdige problemer. Som utlendinger ble vi raskt vinket videre uten spørsmål om å betale noe eller annet rusk som vi hadde hørt en del om. Vi hadde fått noen advarsler om Honduras som et møkkaland, men vi opplevde ingen konkrete hendelser eller noen som prøvde å få ut penger av oss. Så det var jo positivt. Men det var mindre smil og mindre postitive folk enn vi har møtt tidligere på reisen.

På vei ut av Honuras bestemte vi oss for prøve å ordne alle grensepapirene på egenhånd, noe som faktisk gikk som en drøm. Det tok bare noen minutter å få alle stemplene vi trengte og var raskt på vei av Honduras. Siste post er en kontrollpost fra politiet som skal sjekke at vi har de rette stemplene og dokumentene. Disse hang seg opp i, og mente at mitt vognkort (registration) på sykkelen ikke var en original og de tok det med og diskuterte dette og pekte og styret som om at dette var big problems. Jeg skjønte raskt tegninga og regnet med at pengespørsmålet snart kom og at det var bare å ha all tid i verden. Jeg bestemte meg for å si at jeg ikke hadde cash og se hva som skjer. Dette er en forestilling som må nytes! Der var en kar som kunne engelsk og var en slags "hjelper" som sa at det lureste var bare å betale osv osv. Men etter 20 minutter skjønte de at der ikke var noe å hente og ga meg tilbake dokumentene, skulle håndhilse og være kompiser og vi fikk fortsette. No big problems med andre ord, men de prøvde seg. Litt slik må man forvente og er en del av regnestykket.

NICARAGUA
Grensepasseringen til Nicaragua gikk også veldig greit - vi ordnet alt selv uten bruk av hjelpere og det var veldig smertefritt. Samme oppskriften som hos de andre. Først Imigration, deretter customs (Aduana). Stort sett samme prosedyre overalt. Noen krever i tillegg forsikring og noen steder må du desinfisere sykklene - det er egentlig bare meningsløst å spraye dekkene på sykkelen, men greit nok - tre dollar har vi råd til å tape. I Nicaragua ble også en hotellovernatting i hovedstaden Minagua. En by som ser litt småskummel ut siden enkelte av hotellene i den rimelige delen av skalaen nesten ser ut som festninger med høye murer med piggtråd på toppen, stålporter, ståldører og kameraovervåking. Vi kjørte rundt en stund og så en del rart før vi snublet over et OK hotell til brukbar pris. Det var en kar på en liten motorsykkel som viste oss veien dit. Hotellet var drevet av en italiener og de ville gjøre alt for at vi skulle få en bra overnatting der og med trygg parkering for syklene. Vi fant en løsning vi var fornøyde med og fikk oss en rolig kveld på hotellet. Det var artige folk som drev plassen og det ble en del halv italiensk, spansk, engelsk prat. Herlige folk og en herlig plass.

Vulkan

Vulkan

Roy

To vulkaner

Vi tok avskjed med dem på morran og kjørte mot nasjonalparken Masaya hvor der går vei til toppen av vulkanen. Vi betalte inngangsbillett, registrerte oss og fikk utdelt hjelmer og kjørte til topps. Vi var første mann opp og fikk litt kjeft for at vi ikke parkerte der de ville og at vi ikke hørte etter når vakten blåste i fløyten. Men det er jo ikke så lett når man har musikk i headsettet :)
Vulkanen var kul å se, men det var ikke en veldig stor opplevelse for å si det slik. Det var bare et krater som der kom litt røyk ut av - ikke noe lava - ikke geysirer og ingen stor dramatikk slik som vi liker det. Men da hadde vi nok ikke sluppet inn i det hele tatt. Etter vulkanan bar det videre til byen og feriestedet Grenada hvor vi skulle innta lunsj. Vi rotet oss inn i noen smågater som var mer som et marked og det var så trangt, så mye folk overalt og det gikk så tregt at det var sikkert 100 grader inne i kjøredressene våre. Vi satte kursen ned mot kysten for å få litt luft og en matbit. Det hjalp med luft, men der var ikke særlig med mat å få - vi kom oss ut av byen og kjørte en stund til før vi fikk oss lunsj. Her fikk vi også vår første bot for å ha krysset dobble sperrelinjer under en forbikjøring. Politiet hadde selvsagt sine metoder og etter å ha sjekket førerkortene våre så puttet de dem i lommen og sa at vi kunne enten betale her og nå eller å betale dem i banken og få dem tilbake i morgen. De hadde en bunke med beslaglagte førerkort der så jeg tipper det var reellt. Det endte opp med en liten forhandling før vi betalte dem noen dollars for å få kjøre videre. Korrupsjon er noe drit, men det løser saken der og da - og ofte rimeligere enn alternativene. Vi gadd ikke bruke alt for mye tid på å bli stuck her og måtte ordne dette senere.

COSTA RICA
Grensepasseringen her gikk også veldig greit og det var samme oppskrift som tidligere.Ingen store problemer eller overraskelser. Costa Rica er jo et land jeg har gledet meg til å se mer av og et land jeg har hatt på listen over potensielle reisemål. Her er mange tilbud, men prisene er en del stivere enn i en del av de andre landene her i mellom Amerika. Øyen Isla de Cocoa som ligger utenfor her er et drømmemål for dykking og absolutt noe jeg kunne tenke meg. Men det krever 10-12 dager å ta den turen og det er ikke et alternativ å prøve å presse inn nå. Men for en drøm å dykke der - med hammerheads - mantas og annet. Next time Costa Rica!!! Vi kjørte inn til byen Liberia og fant et tilfeldig hotell inne i sentrum. Vi fikk prutet litt på prisen, men fremdeles litt mer enn vi ønsker å betale. Vi gikk en runde i byen for å finne noe mat, men det var ikke et overveldene tilbud her oppe i denne delen av byen. Men vi fant en slags kinamat sjappe som så ganske bra ut og den var helt OK. Siden det var lørdag kveld tenkte vi at det hadde vært artig å se om det var noe liv i Liberia. I første etasje av hotellet vi bodde var der det var høyest musikk i gata. Så vi gikk inn der for å se om det var noe liv. I døren ble vi spurt om vi hadde invitasjon, men vi viste hotellkortet og da var alt greit og vi slapp inn. Når vi kom inn var det 90% damer i lokalet og vi lurte litt på hva dette var. Lokalet var delt i to deler - den ene delen et slags kasino med enarmede banditter og den andre delen en slags disko med bar og en fyr som sang og ropte fra scenen. Et underlig fenomen vi ikke skjøne mer av. Vi tok en øl der og plutselig ble det en masse hyling og fire karer dukket opp på scenen. Det var tydeligvis et lokalt chippendales show vi hadde ramlet inn på. Det var litt morsomt å oppleve siden de verken var synkroniserte eller sang særlig bra. Damene hylte og skrek og var tydelig fornøyde. Vi hang i baren en stund etter showet og begynte å bli litt halvsløve og tenkte på å gå tilbake til hotellet. Vi kom i snakk med tre yngre damer som kunne fortelle at det var en kulere disko/nattklubb lenger nede i byen. Vi slo følge med dem dit og hadde en artig kveld der. Vi var mektig imponert over latinsk rytmer og hoftesving. Det var ikke bare bare å komme der å forsøke å lære bort noen moves - vi ble kraftig parkert, men det var veldig artig. Vi fikk en del oppmerksomhet siden vi var de eneste som ikke var latinoer der, men vi kom oss helskinnet igjennom det og vi dro samlet sammen tilbake til hotellet. Artig kveld!

Det ble naturlig nok ikk en veldig tidlig avreise. Vi kjørte videre og kom til byen Jaco og overnattet på et supert strandhotell, leilighetsresort. Med eget basseng, hengekøyer og plassert like ved stranden var det egentlig rett bra. Det var et appartment hotel og det var tydeligvis offseason og nesten ikke folk her. Det bodde et eldre amerikansk par her og mannen i huset var utrolig pratesjuk - og hver gang vi traff ham så jabbet han oss i senk. Artig skrue, men tror han var drit lei av å bare å ha kjerringa å snakke med.

Mellom Amerika gikk nok noen uker kjappere enn vi egentlig hadde ønsket og vi hadde virkelig ønsket oss en del mer tid her. Men det ble et valg vi måtte ta når avgangen til båtenene våre ble innskrenket. Samtidig så forteller alle oss at det blir bedre og bedre til lenger sør vi kommer og jeg håper at vi får igjen for dette hastverket med renter når vi kommer lenger sør.

Panama next!