Columbia

CARTAGENA
Det tok oss en del mer tid med papirarbeidet i Cartagena enn vi hadde tenkt, men det var en fin by og mye kjekke folk så vi hadde det slett ikke vondt. Både forsikring og customs tok mye mye tid og det er en del manjna manjana med disse folkene - de har et litt annet forhold til tid enn vi er vant med. Vi ankom Cartagena søndag og vi var klare til å dra onsdag formiddag.
Noen kjekke dager senere var vi klare til å splitte gruppen fra båten og vi var nå 6 som dro sammen videre mot Santa Marta. Ulike grupper til ulike steder. Det var litt trist å forlate Cartagena nå som de rigget for carneval til helgen, men men etter å ha vært her for mange dager så er det greit å komme seg videre nå. Det har vært så som så med fremdriften.

Cartagena

Vi dro ut av byen, nordover mot Santa Marta og kjørte igjennom noen småbyer. Vi valgte å kjøre til en liten kystperle, Taganga, og tilbringe natten der. Det var en liten og smal vei over fjellet og det hadde tordnet og lynt kraftig den siste halvtimen så det var greit å komme seg i hus snart. Akkurat i det vi fikk syklene under tak på hostellet så ramlet himmelen ned og det regnet kraftig troperegn. Vi har hatt en del ettermiddager der det kommer et regnskyll på kveldingen. Heldigvis er det kort og kraftig og ikke i en uke i strekk som det kan være hjemme til tider.

Hostellet var drevet av en middelaldrende dame som hadde vært flere steder i Europa. Hun var pratesalig, men det gikk litt i surr siden hun prøvde å ordne 10 ting på en gang samtidig som hun hadde en samtale med oss og et par andre gjester. Vi fikk henne til å bestille inn pizza til oss siden det ikke fristet med en tur ut i regnet. Når vi fikk maten så startet der musikk fra andre etasjen. Det hørtes ut som fra et elektrisk keyboard med ferdigprogrammerte rytmer og noen som spilte et lydspor oppå. Det stemte og det viste seg at vi hadde "live musikk" her på hostellet. Det hadde nok vært bedre med en CD, men det ble et artig innslag. Neste morgen dro vi ned til stranden og spiste frokost før vi skjøt ut av byen og sørover mot byen Medellin.

Taganga

Det er en del kilometer dit så vi regner med å bruke to dager for å komme oss dit så vi stoppet for natten i Aguachica. Vi møtte et par polske langtidsreisende som hadde vært 15mnd på tur i sin Mitssubishi Pajero. www.myadventureteam.com De hadde mye informasjon om Sør Amerika og landene vi skal til så det er OK med litt bra tips. Det blir litt for mye informasjon å rekke å sette seg inn i alt selv så det er greit med litt shortcut og få highlightsene plottet på kartet. Ser at det tar en del tid å være "sosial" når man blir flere og det er lett å ikke ta seg nok tid til research, bloggskriving osv. Vi valgte den veien som så kortest og artigst ut på kartet og den siste halvdelen av veien inn til Medellin var en smal og svingete fjellvei gjennom landsbyer og små pass. Artig artig artig og mange glis å spore. Heldigvis ble det lavere og lavere temperatur etterhvert som vi nærmet oss Medellin som ligger på 1500m høyde.

Medellin
Det var nå blitt fredag ettermiddag og det var heller mye trafikk på vei inn til Medellin. Det gikk tidvis fort og tidvis veldig sent. Men når vi velger å komme inn i rushhour så har vi bare oss selv å takke. Vi tråklet mellom bilene og det var utrolig trangt. Carmen hadde visst vært borti et par biler, men jeg tror det hadde gått bra. Jeg hadde softbagger og de gjør ingen skade om jeg skulle komme borti en bil eller to. Heldigvis skjedde ikke det og vi kom oss greit ut av det.
Vi plottet inn et hostel i sentrum som skulle være biker friendly (Det vil si safe parkering for syklene). Vi kom oss gjennom rushet og inn til området der hostellet skulle være, men fant et annet hostell med garasje i samme nabolag. Det var et helt nytt Boutique hostell som så veldig bra ut og vi fikk en pris vi var fornøyde med. Med seksmannsrom så blir det litt tett, men også mye rimeligere. Det var en designer fra London som hadde designet hostellet og han var ivrig på å dele informasjon om blant annet byen, hostellet og motorsykler. Hyggelig og hjelpsom fyr.

The crew in Medellin

Det ble noen kjekke dager i Medellin og vi fikk sightset litt, tatt service på syklene, shoppet litt og tatt oss et par turer ut. BMW forhandleren her, Ruta 40, var kjapp og effektiv og veldig hjelpsom. Vi møtte opp på formiddagen og de tok oljeskift og fikset litt på fire av syklene våre. Super service, god engelsk og ting gikk på skinner. Når de jobbet på syklene tok vi turen over gaten og fikk shoppet litt. Det begynnre å tynnes ut i rekkene på klær og det var godt å få kjøpt seg litt nytt. Til og med ei ny skjorte. Har jo i grove trekk hatt bare ei skjorte siden jeg kjøpte den i Berlin i mai så nå har jeg med andre ord doblet utvalget - luksus:). Syklene ferdigservet og tilbake til hostellet, parkere syklene og en kjapp hårklipp. Herrefrisør her er en litt annen opplevelse enn hjemme, men det funker bra her også - håret blir kortere. Utpå kvelden dukket britiske Harry opp på hostellet og skulle være med oss en tur ut å spise. Han hadde med et par andre britiske karer som også var på MC tur på kontinentet. Det ble en artig kveld med en del ablegøyer og utforsking av Columbiansk kultur. Artig.

Tilbake på hotellet i 2 tida fikk vi vekket Roy som hadde vært "hjemme" med et aldri så lite magesjau. Det er vel ikke mulig å komme seg helt prolemfritt igjennom 2-3 mnd på veien. Slipper vi unna Malaria og andre stygge saker så er vi fornøyde.

Søndagen tok vi syklene for en spinn og vi besøkte graven til Pablo Escobar og et par andre sights. Til tider ganske artig å spørre om veien til de ulike stedene når spansken vår ikke er spesielt bra - eller på grensen til ikke tilstedeværende hehe. Det beynner å bli bedre og spesielt rundt mat begynner ting å sitte. Til dere som kjenner Roy så er det vel ikke en overrsjekse at den aller første setningen han lærte seg var - "uten løk".

Exit Sør Amerika
Vi trenger å få tatt en avgjørelse på hvor vi vil fly ut fra Sør Amerika og må få samlet trådene litt. Alternativene er i grove trekk:
a) Shippe syklene til Europa og etterhvert hjem til Norge
b) Shippe syklene til Montana hvor vi har muligheter for å lagre dem en stund
c) Forlate dem på et tollager i Sør Amerika et sted og fortsette reisen neste år
d) Selge dem her i Sør Amerika et sted

Samtidig og noe som henger sammen med alternativene over må vi finne ut om hvor langt vi skal kjøre og hva vi vil oppleve. Det å kjøre til santiago Chile vil kreve at vi tar fast track og at vi trolig ikke rekker å gjøre så mye underveis. Alternativet som vi lander på er å prøve å finne en løsning for syklene og sikter på å komme oss dit vi ifinner en løsning. Så akkurat nå er ting litt åpne, men vi sikter på å komme oss kjapt til Peru, bruke en del tid der og i Bolivia også jobber vi paralellt med salg og ser om vi finner en løsning på salg eller shipping.

Roy i Valparaiso

Valparaiso

Nok en kirke

Cowboy virksomhet i gatene

Jacek

Småveier av den bedre sorten

Medellin - Supia
Etter noen kjekke dager i Medellin var det på tide å kaste loss og komme seg videre sørover. Vi hadde fått noen tips til reiserute sørover fra en av gutta på BMW butikken og det var bare å plotte dem inn på kartene og sette avgårde. Vi søkte småveier, offroad og svingete veier - med andre ord minst mulig highway. Etter en dag med mye småveier valgte vi noen enda mindre veier videre sørover og vi kjørte igjennom flere små landsbyer oppe i fjellene. Valparaiso virket som en rolig liten landsby med hyggelige folk. Vi kjørte videre mot byen Caramanta hvor det var helt tydelig vill vest - eller alene hjemme fest. Det var mandag og helligdag og folk var ute og festet. Hestene sto tjoret på rekke og rad til rekkverkene på de lokale kafeene eller saloonene om du vil. Innimellom så kom der en rytter forbi og hadde et slags show for de som satt der. Folk var fulle og ramlet av barstolene og det var litt wild west her. Vi bestemte oss for å ikke bli så lenge siden man aldri vet helt hvilken vei ting går når man har med fulle folk å gjøre. Vi spurte etter veien videre til Supia som var neste stoppested. Vi skjønte på dem at det var ganske dårlig vei der, men at vi skulle klare oss bra med syklene og dekkene vi hadde.

Vi kom ned på en smal ruskete grusvei som var av heller dårlig forfatning. Men ikke værre enn at vi møtte små busser og lastebiler her. Men mest av alt mopeder og 100cc sykler. Enkelte steder var veien rast ut og det var stupbratt ned. I det hele var standarden slik at i Norge ville denne aldri vært åpen for fri ferdsel som her. Men kjekt for oss å få kjøre litt lett offroad kjøring.
Carmen slet litt med forholdene med en sykkel overlesset med bagasje. Akkurat det tror jeg er et tysk fenomen. de liker å ha med seg ting på tur. Omtrent halvveis på denne strekningen fikk hun også problemer med overopphetet motor. Vi fikk ikke viften til å gå og trodde at det var denne som var problemet og tjuvkoblet den uten at det løste problemet.Vi fikk haltet oss til toppen og derfra og ned var der heldigvis stort sett bare nedoverbakker og kunne trille ned til bysentrum av Supia. Her fant vi oss et hotell og bestemte oss for å se på sykkelen neste morgen heller.

Supia
Hotellet var et hyggelig hotell med bra service og vi fikk forhandlet oss til en OK pris. Badebaseng, safe parking og greie rom. Det var heller skralt utvalg av restauranter, men vi fant noe å spise like ved torget i sentrum av denne småbyen. Her traff vi Canadieren Seane som jobbet for et oljedrillingsselskap her. Vi snakket litt med ham før vi gikk en runde og sjekket forholdene i byen og dro tilbake på hotellet.

Dagen etter var vi klare for å gyve løs på carmens sykkel for å se om vi kunne finne årsaken til overopphetingen. Etter å ha sjekket the usual suspects og begynt å miste motet fant vi feilen bak clutchdekselet. Det var girene som driver vannpumpen som var slitt ut. To plasthjul som trolig bare var oppbrukt etter 60.000km. Etter å ha ringt rundt til forhandlerne i Columbia klarte vi bare å spure opp ett slikt tannhjul, men var like langt siden vi må ha to. Canadieren dukket opp og forsøkte å bistå oss, men det var lite å få gjort. Deler bestillt fra USA og vi brukte kvelden sammen med disse Canadierne som var her for utvinning av gull og mineraler. Det var en artig sammensetning av folk som var her. Investor, geolog, driller, sikkerhetsvakt, tolk, sjåfør med mer. Det ble en artig kveld. De hadde også noen tips om kule fjellområder vi burde besøke.

Gruvebyen Marmato
De hadde hatt for tiden probelemer med de lokale indianerne og det hadde vært protester mot drillingen de holdt på med på fjellet. Så nå var alt stoppet inntil videre. Landsbyen Marmato har en utrolig historie og de har hakket og gravd etter gull her siden 1500 tallet. Hele fjellet har store gullforekomster. Det er fremdeles manuell gruvedrift og wild west her oppe. Spanjolene hentet mye gull utvunnet fra dette området under sine herjinger her for noen hundre år siden.

Dagen etter dro vi som anbefalt av Canadierne opp i landsbyene i fjellene og til gruveområdene for å se på hva som foregår der. Carmen ble igjen i landsbyen siden hun ikke hadde sykkel og det var Roy, Jacek meg og Michael som dro på fjellet. Det ble noen mil på skrale grusveier. I den lille landsbyen San Juan følte glodde alle på oss omtrent som om at vi akkurat hadde entret scenen på en rockekonsert. Vi spurte om veien opp til Boqueron som var første stopp. Vi kjørte opp noen utrolig bratte bakker for å komme oss opp dit. Der fant vi Logan Drilling sin rigg og vi snakket litt med gutta der. Det ble en liten fotosession og vi fikk se litt på steiner med gullbiter. Interessant å se hvordan det hele foregår. Området er utrolig grønt og frodig med bratte fjellsider og små fjellgårder som klamrer seg til fjellsidene. Delvis fundamentert inn i "fjellet" og delvis på stylter på utsiden. Ikke rart at jordskred tar liv her i regntiden. Stupbratt, løs masse, ukontrollert gruvedrift og ellers ikke topp moderne byggeteknikker. Fantastisk utsikt over dalen her.

Etter Buqeron kjører vi tilbake gjennom San Juan og til Maramot. Her har nesten hvert eneste hus en tunnell i kjelleren hvor de graver etter gull forekomster. Mange har eget utstyr for å knuse og separare gullet fra stein. Området er utrolig forurenset og elvene er grå av slam og det skal være store forekomster av kvikksølv som brukes i prosessen for å skille ut gullet. Vi fikk oss en liten omvisning på et av de små anleggene og det var kult å se i praksis hvordan de utvinner gullet. Det er en omstendelig prosess fra å hakke ut stein med små gullflak og som deretter knuses og separeres i ulike proseser. Det er folk og tunneller overalt og hele opplegget bærer preg av wild west. Her er det ikke snakk om mye HMS og jeg blir ikke forundret over at det går liv i denne formen for manuell gruvedrift. Utrolig interessant å se.

San Juan

San Juan

Gullgraver

Michael

Gull

Cali
Vi tar farvel med Michael og Carmen som blir igjen en ukes tid og venter på delene til Carmens sykkel. Vi er på en tight schedule og suser videre sørover mot Cali. Der har vi planer om å møte George som er på vei i den retning for å ta service på sykkelen sin. George var en av de vi møtte på båten fra Panama til Columbia. En artig fyr og humørspreder på 57 år som vi har fliret mye sammen med. Han er på tur sørover med sin BMW 1200GSA. En del artige veier fra Supia til Cali over fjell og på svingete fjellveier. jeg har en plan om å få skaffet et nytt bakdekk til min sykkel siden det bare er et par tusen km igjen på det jeg har. Vi har 8-10.000km igjen å kjøre og jeg tenker at Peru kan være vanskeligere å få fatt i gode dekk så det er smart å ha bra dekk ved exit fra Columbia.

På vei til møtestedet Hostal Casa Blanca i Cali snubler vi over BMW forhandleren og stopper der og snakker med dem. De kan skaffe dekk og gir meg direksjon til en forhandler nede i gaten. Dekket der var et rent crossdekk og ikke det jeg vil ha. De fungerer dårlig på asfalt og har en levetid på bare noen få tusen km. Vi sjekker inn på hotellet og de kan bidra med hjelp til å sjekke dekk for oss. Hostel Casa Blanca er drevet av et Dansk Columbiansk par og de er utrolig hjelpsomme. Det er et kjent sted for bikere som er på gjennomfart i Columbia.
De fant en forhandler som kunne levere dekk og de skulle komme med dem senere i ettermiddag. Perfekt. Utfordringen var bare at tid er et ukjent begrep og det er mye manjana manjana her og de kommer visst med det i morgen tidlig. Etter mye frem og tilbake kom de først dagen etter på ettermiddagen og med en annen type dekk enn det vi var enige om. Så det er vel litt som forventet - ikke ta noe for gitt før du har det i hånden. Verken når det gjelder tid eller modell. Men nå har jeg det endelig i hånden - det ble et Pirelli dekk som ser ut for å være litt nærmere gatedekk enn et crossdekk og det får vi håpe går fint når det blir krevende i Peru og Bolivia.

Akkurat i det vi skulle til å forlate BMW forhandleren så kommer George inn på plassen og det blir et hjertelig gjensyn og vi skal bruke de neste dagene og kanskje ukene sammen hvis vi finner en noenlunde sammenfallende plan. George's sykkel er ferdig servet i morgen fredag kl. 14 og vi bestemmer oss for å bare bli i Cali til lørdag og dra tidlig lørdag morgen ned mot grensen til Ecuador. Krysse grensen søndag mogen.