Ecuador

Ut av Columbia gikk veldig kjapt, men på Equador siden var der lange køer og lite bevegelse hos migration. Vi hadde tydeligvis bommet med timingen og ble værende på grensen noen timer. Vi kom i snakk med en Skotte som var på tur og hadde kjørt strekningen Alaska til Ushuaia tre ganger. Impressive. Han delte en del nyttig informasjon om overnatitng og interssante veier. Han nevnte blant annet noen kjørbare og ikke kjørbare alternativer utenom Pan American Highway. Jeg for min del ble mest interssert i de han mente ikke var kjørbare. Fyren hadde jo stokk og det kunne jo være at vi hadde litt ulike meninger om hva som artige veier og ikke. Etter stempling og papirer var i orden og vi var velkommen inn i Equador så bar det avgårde sørover i retning Quito.

Ufremkommelige veier
Det var nå så sent på dagen at vi hadde ikke store håp om å rekke frem til Quito i kveld. Vi tok et lite rådslag om rutevalget og endte opp med å prøve en av de veiene som skotten mente ikke var kjørbar. Det var en grusvei som hadde blitt forlatt for å råtne etter at den nye veien var bygget. Det begynte bra med en fin grusvei som etterhvert gikk over i en noe dårligere grusvei. Der var et par gårder langs veien og de hadde selvagt trente vakthunder til å jage slike som oss. Det gikk heldigvis bra både for oss og hundene, men jeg må innrømme at jeg liker det ikke når de kommer byksende ut i veien. Du skvetter litt litt når der plutselig er en illsint bråkete jævel på siden av deg.

Veien videre ble bare dårligere og dårligere til lenger vi kom, men ikke værre enn at vi holdt motet oppe. Det var stort sett bare en veldig dårlig grusvei krydret med litt gjørmehull osv. Det var nå blitt til en veldig øde vei og jeg tror ikke den er mye i bruk. Vi traff en bil og en moped i nærheten av et par av gårdene med drift samt et par karer som var ute og lusket. Ellers lite og ingenting å spore. Vi nådde turens høyeste punkt på 3700 meter over havet her. Ingen hadde plager med høyden, men kjente at vi ble fort slitne når vi gjorde noe fysisk. Det var tildels krevende kjøring og man blir sliten når det rister hardt og man må hente inn sykkelen når den seiler ut i gjørmehull. Vi står for det meste oppreist under disse forholdene noe som gir bedre kontroll når sykkelen sklir på en stein eller bakhjulet slipper. Jeg får litt følelse av de øde veiene vi hadde i Russland tidligere i sommer - herregud for en rusketur vi hadde i sommer. Igjen stor honnør til Erik og Geir som ville ta med en fersking som meg på et slikt eventyr. Jeg ser det nå i etterkant at jeg hadde alt for tung sykkel og at jeg hadde hatt mye enklere dager med den G650X Challenge som jeg har her og nå. Den er 40-50kg lettere og mye mer egnet for offorad. Ser det slik som nå. George på sin BMW 1200GSA og Jazek på sin F800GS har en mye tyngre jobb enn meg og Roy. Men alle er ved godt mot og det er store smil å se på lang vei. Jeg koset meg inderlig nå som jeg fikk kjøre litt krevende veier i storslått natur og på øde steder hvor der ikke var sinte hunder eller annen trafikk. Lykke.

Lite bensin
Alle bensinstasjonene inne i grensebyen hadde lange køer eller var tomme for bensin så vi hadde hårfint beregnet at vi skulle klare oss til neste by. Nå hadde vi alle begynt å få lite bensin, men om terrenget stemte med kartet burde det holde til neste by, El Angel. Fra det høyeste punktet på 3700m så bar det rake veien nedover. Det er heldigvis gunstig for bensinforbruket og veien videre var omtrent som vi hadde hatt til nå eller bedre. Det var tunge mørke skyer på himmelen og vi regnet med at det ville komme ei voksen floing ganske snart. Vi dro på litt ekstra ned fra fjellet for å unngå å være her på dårlige veier når himmelen ramler ned. Våte gjørmete veier er MYE mer krevende å kjøre på enn når det er tørt. Samt at det er kjekt å unngå at man blir for våt. Selv om ting er noenlunde vanntett så blir man våt.

El Angel
Ved byen El Angel ble vi premiert med et fantastisk kult lys. Det var lav sol som lyste opp landskapet under tunge regnskyer. Slikt blir det fine bilder av. Vi fikk fuelet opp og begynte å lete etter et sted å overnatte. Vi så på et par steder her i El Angel uten å finne noe vi følte var OK. Vi dro videre og dro opp tempoet litt for å prøve å finne noe før det ble mørkt. Heldigvis veldig bra veier og lite trafikk herfra. men det er ganske bratt og kul natur her. Et par steder var der gått steinsprang og der lå ganske store steiner i veien. Det ble noen krappe unnamanøvre og heldigvis gikk det bra med oss alle uten å treffe noen av dem. Eller, Jacek traff en av de mindre, heldigvis uten skade på mann eller sykkel. Det var vanskelig å se dem nå i tussmørket.
Neste realistiske stopp i følge GPS'en som har en del hoteller osv innprogrammert var byen Ibarra. Det var allerede blitt mørkt nå og det var en god 30-40 minutter igjen å kjøre.
Like før sentrum av byen Ibarra så fant vi et OK hotell med grei parkering og som så OK ut. Det ble en liten runde pruting før vi aksepterte. Standard drill med parkering, sikring av sykler, inn med bagasje, kjapp dusj og en matbit på hotellets restaurant før sengetid. Nesten ekymringsfullt mange tidlige kvelder og morgener her for et B menneske.

For en dag
Oppsummert må jeg bare si - for en bra dag vi har hatt i dag. Bortsett fra grensepasseringen som gikk vel tregt har dette vært en helt super bra dag på alle måter. Først en liten wake up drive, så den sjuke kirken i Las Lajas, deretter offroad kjøringen over fjellet, så det spenstige lyset i El Angel og en hurtig night drive som i ett bilspill inn til Ibarra. Jacek var også storfornøyd og mente det hadde vært HELT perfekt! I morgen venter hovedstaden Quito.

 

Quito
Vi var raskt på hjulene og i retning av Quito. På veien dit ble det et obligatorisk stopp ved ekvator og soluret som står midt på ekvator linjen. Det er jo en milepæl for oss å krysse ekvator på egne hjul - Null grader nord N:0'00.000! Soluret i seg selv var også ganske interessant å se, men ikke noe vi brukte mye tid på. Det var et par dansker som også var her på en guidet tur. Vi snakket kort med dem før vi dro i hver vår retning. Quito var som ventet mye trafikk, trege lyskryss og som byer flest. Med ca 2 millioner mennesker så er den ikke den største byen vi har beveget oss i, men som byer flest blir det litt hektisk og begrenset moro å kjøre her. Trege lyskryss, fløyting, varmt og biler overalt. Vi fant en grei parkering i den historiske delen av byen og tok oss en liten sightseeing runde. Her var det endelig en bank som ville gi oss dollar fra Visa kortet. Minibankene her har ganske lave maksbeløp, så for å slippe å trekke kortet mange ganger og få mange gebyrer så var det like greit å ta ut et større beløp over disk. Kjekt å ha litt dollars i cash i bakhånd. Når vi var ferdigsightsa satte vi kursen videre sørover og målet var å nå grensen til Peru i løpet av de neste par dagene. Trolig en overnatting til før vi er ved grensen. Vi ser mer og mer folk med mer "indianterpreg" nå etter at vi kom til Equador og det er tydeligvis store kontraster her. Vi var innom BMW og Porsche forhandleren i Quito hvor det var mye "dresser" og rikfolk. Også ellers i byen var der mye folk som tydeligvis har penger, men mange som også ser ut for å være i andre enden av skalaen. Tilsynelatende store kontraster mellom fattig og rik her.

Igjen ble det litt bilspill følelse på kjøringen når man tråkler seg fremover og det "er lov" å kjøre forbi både på utsiden og innsiden. Jacek fikk filmet litt så vi er spent på resultatet av det...
Artig disse svingete fjellveiene der den ene svingen avløser den andre.

Riobamba
Det begynte å mørkne og vi fant et lite roadside hotell ved byen Riobamba. Som vanlig ble pruting en del av moroa før vi ble enige om prisen. Vi endte opp på $10 per haud i singelrom - det var vi godt fonøyde med. Hun som drev stedet var ei artig lita rundt dame i 30-årene og familien som drev hotellet. Det ble en del fliring av den seansen. Rommene var helt greie, men Roy manglet varmevann, jeg manglet både kaldt og varmt vann, men Jacek og George hadde alt i orden. Jaja, det er det man får for 10 dollar.

Siden der var ingen frokost å få på hotellet så skjøt vi avgårde på tom mage. Det funker bra for meg siden jeg ikke spiser så mye om morran. Jacek hadde plottet inn hvor vi skulle og var til en forandring den som ledet og navigerte - deilig å slippe det av og til og ha fri - bare surre bak og slippe å tenke så mye på hvor vi skal og veien videre. Etter at vi kom oss ut av byen gikk det som tidligere slag i slag med svingete landeveier. Herregud så mye artige veier de har her på disse kanter. De første timene var veiene strøkne og nesten uten trafikk eller folk langs veiene. Jeg slet litt med å våkne og komme skikkelig i gang i dag, men jeg gjorde mitt for å henge på gutta foran. På toppen av en fjellovergang så fikk vi oss en matbit på en liten veikro der. Det var ganske primitivt og Roy var skikkelig skeptisk til plassen, men nå var alle sultne og kalde og ville ha seg en matbit. Det er første dagen jeg har started å kjøre med stillongs og med to lag på overkroppen. Det var ganske kaldt og her over 3000m var det rett kjølig. Det var godt med varm mat og varm drikke. Artig at vi begynner å få taket på matbestillingene nå og vi har en viss mulighet til å påvirke hva som ender på talerkenene - fremfor å peke på noe i menyen og håper det smaker bra :) Roy var kanskje den av oss som var mest fornøyd med mat nå siden han har et meget spesielt forhold til mat.

 

 

Feilkjøring
Etter hvilen ble vi premiert med flere herlige fjellveier hogget ut i stupbratte fjellsider - Utrolig natur her! Veien ble dårligere og dårligere og etter en stund gikk den over til å bli en grusvei. Vi tenkte vel alle at dette kunne ikke være Pan American highway og at det var en stund siden vi hadde sett det skiltet. Grusveien var av variabel kvalitet og enkelte steder der de drev med veiarbeid var det skikkelig muddy og sleipt å kjøre. Ingen tryninger og alle trygt igjennom. 330km siden sist fylling trillet vi endelig inn på en bensinstasjon i byen Macas. Her var det på tide å få av seg de varme klærne. Vi var nå nede på 500m høyde og vi hadde vært høyt oppe og langt nede flere ganger allerede denne dagene - og enda var ikke dagen over.

 

Vi kjøpte oss noe å drikke og studerte kart og GPS for å se hvor vi var og hvor vi skulle videre. Det viste seg at i forkavelsen i rask fremdrift på morrakvisten hadde jacek ledet oss inn på feil vei sørover og vi hadde kjørt alt for langt øst. Vi kunne nå velge å fortsette på denne kursen eller å kjøre litt lenger sør og kjøre over et fjellpass til byen Mendez og videre til Paute og inn på Pan American ved byen Cuenca. Det var tydelig at det ikke var så mye turister her for vi fikk mye oppmerksomhet og mange som ville snakke med oss. Kjekt når folk er interesserte og kontaktsøkende. Vi ble veldig bortskjemt med det i sommer fra Tyrkia og hele veien østover. Det er stor forskjell på dette i byene og her på de mindre stedene. I byene er folk litt mer reserverte.
Vi fant ihvetfall ut at vi hadde kjørt feil - de lokale antydet at det var ca. 2 timer å kjøre til Mendez. Vi tok en avgjørelse på å kjøre dit. Veien var fantastisk flott og det var bare å mate på. Heldigvis har jeg og Roy cross sykler som ikke går så veldig fort. Vi marsjer på rundt 110-120km/t og kan i korte perioder kjøre opp mot 140km/t, men det er unntakene. Det er like greit så blir det ikke mer øsing enn nødvendig - vi blir jo som guttunger igjen når vi får artige veier på artige leker.
Så turen gikk litt raskere enn ventet og var unnagjort på 45 minutter. I Mendez fant vi ikke noe fristende spisested og spiste en nød lunsj og bestemte oss for å skyte over fjellet til den større byen Cuenca. I følge skiltene var det 165km dit.

Veien over fjellet til Cuenca
Veien var først av variabel kvalitet og begynte som en grusvei som etterhvert gikk over til en betongvei. Den var ikke ferdig så det ble en del stopp ved veiarbeider. Utsikten opp på fjellene her var rett og slett breath taking. Det ble mange fotostopp og så som så med fremdriften. Når det ikke var fotostopp var det artig kjøring på svingete fjelleveier. Det gikk høyt opp og langt ned i tillegg til svinger. Utrolig artig og så artig at Roy feilbereget litt og havnet ut på veiskulderen i en sving. Det ble en liten kjipp og vi tok det litt roligere etter dette. Landskapet og veiene bare fortsatte å imponere og jeg kan ikke få sagt det nok. For et sinnsykt bra dag dette har vært !!!!

Noen titalls kilometer senere ankommer vi småbyen Paute, men ser ikke noen umiddelbare overnattingssteder og velger å kjøre de siste milene inn til Cuenca og ta natten der. Der bør det også være muligheter for å få ordnet litt ting på syklene og kansje få lagt om dekkene på min sykkel. Begynner å bli dritlei av å slepe rundt på dem nå. De veier mye og gjør at bagasjeløsningen min er mye dårligere enn når jeg ikke har med de ekstra dekkene. På vei inn til byen mister Roy og jeg Jacek og George i et lyskryss. Det tar noen minutter før vi oppdager det og da er det allerede for sent - det er vanskelig å finne hverandre i små bygater. Vi kjører til et sentralt sted i sentrum og sender GPS posisjonen vår og tar ting derfra. George svarer og en halvtime senere er vi igjen samlet - bra, men unødvendig. Vi sjekker området rundt oss og fnner et hotell midt i sentrum. De har ingen parkering i gaten eller bakgård, men vi får OK på å sette syklene inne i resepsjonen på hotellet. Fire skitne motorsykler inne i hotellet. Herlig - dette hadde aldri skjedd hjemme!!! Byen virker veldig OK og med mye å se så vi tar oss en spasertur og sightser rundt i byen. Mye flotte byggninger og så langt en veldig koselig by. Den er større enn hva jeg hadde trodd når jeg så på kartet og når vi googler den så ser vi at det er en veldig kjent by her i Equador. Artig at vi bare snublet over den litt sånn tilfeldig.

 

Jakten på deler
Etter frokosten drar Roy og jeg på jakt etter diverse deler til syklene og ender opp med å ta taxi til bilbyen hvor de har mye bildeler og MC deler. Vi får kjøpt det meste av det vi skal ha og Roy finner ei sjappe som har nye fremskjermer som skjermer bedre for sprut fra våt søle. Det er Arcebis, som er samme merke som jeg har. Men de har mange modeller så vi suser tilbake til hotellet, sjekker ut og tar med syklene til Mr. Motorcycle. Fremskjermen trenger litt montering og en brakett så vi lar gutta på verkstedet ordnet det for oss. Samtidig bytte de dekk på min sykkel. Jeg har kjørt rundt på dem litt for lenge og selv om dekkene på sykkelen strengt tatt kunne tålt tusen kilometer til så er jeg nå så dritlei av å dra på dem at jeg velger å bytte dem. Ikke at jeg tror at biltilsynet hjemme ville tenkt at 1000km til på disse dekkene var optimalt. Men greit å utnytte dem mest mulig og ved å forskyve omleggingen så er der større sannsynlighet for at jeg slipper å bytte flere dekk før turen er ferdig for denne gang.

Vi jobber nå med å få solgt syklene og har noen leads der, men ingenting helt konkret enda. Vi får se hvilken løsning vi velger og vi ser følgende scenarioer:
1) Selge syklene her i Sør Amerika et sted - kanskje Bolivia, Paraguay eller liknende
2) Shippe syklene til Europa eller USA
3) Lagre syklene på et tollager i ett av landene. Bolivia eller Chile er nærliggende steder

Sykkelen daua
Roy fikk montert ny framskjerm, rettet litt på en pannier, jeg fikk nye dekk og vi fikk ordnet litt småplukk før det var på tide med lunsj. Etter lunsj var vi klare for å skyte avgårde 3 timer til neste by. Vi var ganske giret på å komme oss videre siden vi allerede var noen dager bak opprinnelig skjema så vi tråklet litt og ga gass for å komme oss ut av byen. Før vi var kommet helt ut av tettbygd strøk stoppet vi for å fule opp tankene, koble musikk på headsettet og sette iphonen på lading. Nå var det bare å koble ut og holde flyten. 5 minutter senere på vei opp en av bakkene på vei ut av byen så døde min sykkel helt plutselig. Da mener jeg stein dau! Ingenting reagerte, ikke et lys noe sted og ikke livstegn på noen måte. Jeg trodde kanskje batteriet hadde kortsluttet siden det var så alvorlig og plutselig død. Vi trillet 150m tilbake til en sjappe som selger verktøy og diverse skruer osv. Kanskje ikke uten grunn at de, hvis jeg forstår det rett, kaller seg "banken av skruer". Et greit sted å stå for litt sjekk samt å kjøpe et multimeter som gir oss litt bedre muligheter for feilsøking.

Sjekket over de mest elementere tingene og etter å ha styret mye frem og tilbak så fant vi en blåst sikring. Vi byttet den med en reserve som vi hadde og ting så ut for å fungere fint igjen.
Feilen viste seg å ligge i IPhone ustyret tilkoblet sigarett uttaket. Unødigvendig at ikke den kretsen var sikret med egen kurs, men blåste en av hovedsikringene og stoppet hele sykkelen.
Nå var klokken over 17 og det var ikke noe håp om å rekke neste by før det ble mørkt. Samtidig var det blitt ganske mørke skyer på himmelen og det var utrygt for regn. Vi kjørte tilbake til MC sjappen og Roy kjøpte et ekstra bakdekk til resten av turen og deretter tilbake til det samme hotellet vi hadde bodd på natten før. Vi dro syklene rett opp på fortauet og inn i fojaeen på hotellet og regnet med at det var OK og at de var glade for å se oss tilbake. På nytt fikk vi parkert syklene i resepsjonsområdet av hotellet og vi var happy. Vi fikk til og med de samme rommene vi hadde hatt natten før.

Etter en matbit nå så er vi klare for sengen og opp tidlig for en super effektiv dag i morgen!