THE REAL START

7. november 2013 Cusco
Det meste på syklene er nå klart og det er i grove trekk kun småting som gjenstår for å få dem i den stand vi ønsker å ha dem. Roy har en aluminiumsplate han trenger å sveise og jeg har diverse annet igjen. For å få sveiset aluplaten må vi finne ett sveiseverksted som sveiser aluminium. Det er ikke all sveiseverksted som fikser det, men vi gjør ett forsøk. Vi praiet en taxi som tar oss utover mot bilbyen og området der det er en del mekaniske verksteder. En av disse kan ta på seg jobben og vi får beskjed om å komme tilbake om en time.

 

 

Sultne vandret vi gatelangs på jakt etter lunsj, men de fleste spisestedene ser så som så ut og av hensyn til å forsøke å holde oss friske velger vi å ta noe nødmat og vente til vi er tilbake i byen. Da får vi ta til takke med det som finnes ferdig innpakket. Det er mest dritmat å få kjøpt i butikkene her. Så vi ender opp med å kaste innpå noe "ventemat".

Tilbake på verkstedet så legger sveiseren siste hånd på verket. Sveisejobben ser grei ut og vi finner en taxi tilbake til hotellet og garasjen. Vi avsluttet skuringen godt fornøyde med resultatet og tok tuen innom Peru Moto Tours for å få litt tips om veivalg de kommende dagene. De kunne anbefale to alternativer i den retnignen vi ønsket, men begge alternativene inkluderte mange mil på asfalt og på en vei vi allerede hadde kjørt. Vi hadde en ide om en annen vei fra Cusco og sørover mot Santo Thomas som på kartet såg ganske spennende ut. Men gutta på Peru Moto kjente ikke til den veien og hadde ikke noe info om den. Små veier som likner på Trollstigen i kartet pleier ofte å være bra. Siden dette var den siste kvelden i Cusco tok vi oss en middag på en bra restaurant. Rundt 100 lappen for en hovedrett her, noe som er ca. 3-4 ganger så dyrt på kneipene i smågatene. Roy var litt skuffet over størrelsen på Guineapigmiddagen (Marsvin). Men utover det var vi strålende fornøyde.

Det ble en ganske tidlig kveld på hotellet siden vi hadde planlagt å komme oss avgårde ganske tidlig.

8.November 2013 Cusco - Santo Thomas
Oppe før kl.7, kjapp frokostt og pakke pikk pakket og komme oss avgårde var planen. Utrolig så mye bagasje det blir hver gang. Selv om man prøver å pine det ned. Det blir litt finpakking før vi får alt på plass der det skal være. Slikt tar tid og vi var ikke avgårde før nærmere kl. 9.
Det er merkbart på kjøreopplevelsen når man har for mange kg på hekken.

Ruten vi hadde sett oss ut sørover til San Thomas ser veldig spennende ut.. De lokale motorsykkelgutta hadde visst ikke vært der så det ble litt eventyr akkurat dette. På kartet ser det ut for å være en farbar vei, men GPS'en er ikke helt enig. Det er jo det vi liker, men det er utrolig surt om vi kjører 20 mil og må snu - da har vi ikke nok supplies eller fuel med oss. Men der er normalt noen som selger både fuel og mat underveis så vi er ikke veldig bekymret.

 

Vi tok av like ved flyplassen i Cusco og kjørte gjennom noen halvshabby gater i ett boligstrøk. Før vi kom oss igjennom boligfeltet som var noen få hundre meter hadde vi allerede blitt jaget av 5 aggresive bikkjer. Plutselig husket vi igjen den følelsen. Pulsen øker noen hakk når en illsint hund bjeffer og glefser noen få centimeter fra foten din. Vi kom oss nok en gang helskinnet forbi disse forbaska kjøterne. Ved enden av boligfeltet så var vegen blitt bare en smal jordveg med masse høler og langsgående renner fra regnvann. Dersom vi skulle kjøre over 230km på dette føret ville det nok bli en lang tur. Dette var i tillegg merket som en "skikkelig vei" i kartene. Hvordan vil det bli når vi kommer der det er merket som mindre veier?

Veien gikk etterhvert over til å bli en grusveg av litt bedre kvalitet enn det vi hadde kjørt på de første minuttene, men det var fremdeles ikke en super veg. Langs veien ligger der sporadisk gårder og vi ser damene ute på åkrene i disse tradisjonelle fargerike peruanske draktene. Overalt smiler folk til oss og hilser. Så langt kun positive opplevelser med de Peruanerne.

Fantastisk mange flotte landskap å se underveis. For den som liker uendelig med grusveier, storslått landskap og time etter time med eventyr så funker dette bra. Det er så fantastisk deilig å finne akkurat det vi søker. Skulle ønske jeg kunne dele dette med dere Helen, Bjarne og Øystein. Dere hadde elsket det!

Det å være på eventyr slik gir en deilig lykkefølelse - litt ydmyk for å få lov å komme hit, ta med oss noen flotte øyeblikk og så haste videre. Ikke ett kjedelig sekund så langt!

Etterhvert kom vi til ett dypt dalføre der vi kom inn fra toppen og hadde en helt rå utsikt utover dalen. Lang langt der nede så vi elven og en liten bru og veier hugget inn i fjellsiden i sikksakk oppover. Det samme på andre siden av dalen. Vi fortsatte å kjøre og det gikk etterhvert opp for oss at vi måtte ned denne dalen og opp igjen på den andre siden. Dette var trollsigen ganger 1000 og på grusveier. Minnet meg litt om no av det jeg kjørte på Pamir Highsway i Tadjikistan i fjor.

Vi kom oss etterhvert til bunnen og temperaturen hadde sikkert steget ett par hundre grader siden toppen. Oppe på toppen var det småkjølig og litt kaldsnekje og her nede var det sikkert 30 grader. Litt for varmt for ett par stakkars sunnmøringer omstilt til vintermodus. Nå bar det opp igjen på den andre siden. Vi målte over 20km fra bunn til topp. Det gikk i snirkelveier hele veien med en fantastisk utsikt over dalen. Bilder kommer!

Slik fortsatte dagen, opp og ned og hele dagen var som en berg og dalbane mellom 2400 - 4400 meter over havet. Enkelte sier at hunden er som eieren - det virker litt slik med motorsykler også tror jeg. Når det blir for varmt for eieren så blir det litt for varmt for sykkelen også. viften går mye. I høyden så blir eieren tungpustet ved anstrengelser - lige så med sykkelen. Det er ikke fritt for at man merker at man blir anpusten av små anstrengelser når man er oppe over 4000moh. Det er såpass stor forskjell på temeperaturene også fra topp til bunn at det er nesten umulig å kle seg rett. Det som er passe varmt nede blir for kaldt oppe og motsatt. Noe midt i mellom blir løsningen.

Vi kom inn til Santo Thomas mye mye senere enn vi hadde beregnet og vi kunne bare se langt etter å rekke å komme oss til Chivay i kveld. Vi kjører konsekvent ikke når det er mørkt. Til det anser vi risikoen som for høy samt at det er ikke noe å se og oppleve da. Inne i Santo Thomas forsøkte vi å finne ett ok spisested, men det var bare tullball å se. Vi endte opp med å kjøpe noen pakker med nudler, ekstra vann og forsøkte å finne fuel. En hyggelig fyr hjalp oss med å vise veien videre og med å vise hvor vi kunne kjøpe fuel. Artig med alle disse hyggelige folkene vi treffer underveis. Nysgjerrige, imøtekommende og veldig hyggelige. Kjekt!

Bensinstasjonen viste seg å være ei gammal kjærring som hadde laget ei dør i kjelleren og hadde noen tusenlitersfat med drivstoff lagret. Det så ikke helt trygt ut. Det eneste valget var 84 oktan. Vi forsøker å holde oss på 90oktan der det går, men her i byen hadde vi ikke så mange valgene. Fuelen ble helt opp i en stor bøtte før det gikk via trakt og ned i tanken. jaja, det gikk jo greit i Usbekistan på samme viset . Krysser fingrene for at det går fint og vi unngår problemer med motor pga dårlig fuel. Etter fuelingen fikk vi god veibeskrivelse på veien videre.
For på de gratiskartene jeg har på min GPS så stoppet veien her i Santo Thomas og gikk ikke videre. Vi hadde sjekket kartene på google maps når vi hadde nett på hotellet og det så ut som det skulle være farbart her.

Vi satte avgårde og veien var der fortsatt, selv om GPS'en sa noe annet. Solen begynte etterhvert å bli lav og vi visste at det var på tide å finne ett sted å overnatte. Vi hadde nå maks en time på oss før det ble mørkt. Vi kjørte igjennom noen landsbyer på veien og stort sett hele veien var der folk og gårder. Ikke veldig tett, men nok til at vi ikke ønsket å campe i hagen til noen. Veien gikk tydeligvis oppover en fjellovergang. Bra fordi at det ble lenger mellom gårdene og mindre folk og dårlig fordi at det blir kaldt i høyden. Hele veien i nesten en time lette vi etter egnet camp. Enten var der for bratt, for synlig, for nært hus eller noe annet som ikke stemte.

HIGH CAMP
Klokken nærmet seg nå 6 og solen hadde akkurat bikket under horisonten, eller fjellrekken om du vil. Det begynte å haste. Vi har satt opp camp i mørket ett par ganger før og det er aldri noe kjekt. Du vet ikke om du har campet i hagen til noen eller om du har gjort noe annet tåpelig. heldigvis begynte vi nå å komme så høyt at det var langt mellom gårdene. Vi var nå over 4000 meter over havet. Vi så oss ut ett par potensielle camper og kjørte av veien og måtte kjøre litt offroad for å komme dit. På vei oppover virket det som om at vi kjørte igjennom en pløyd åker og det eneste riktige var å gi gass og komme seg igjennom. Campen vi hadde sett oss ut så bra ut og nå gjaldt det bare å hive seg rundt og få opp teltene før det ble svart som natten. Når det først starter å mørkne så møkrner det MYE raskere her enn det gjør hjemme. Jeg har en teori om at det har med at jordomkretsen er mye større her og at hastigheten derfor er raskere enn nærmere polene. (REDIGERT: Ronny kunne behjelpe med at teorien min var feil og at det er solvinkelen som påvirker dette)

Det lå an til å bli en spennende camp. Stjerneklar natt på 4200 meters høyde i telt kan bli spennende. Blir det kaldt, eller ikke? Det gjenstår å se. Det hadde vært en hektisk dag, vi var ganske slitne, utsultet og dehydrerte. Det hadde vært en hektisk dag og vi hadde nok ikke tatt oss nok tid til verken mat eller drikke. Men nå var det på tide. Etter at campen var satt kastet vi oss begge over primus, gassflasker og nyinnkjøpte kokeredskaper. Kveldens meny var nykokte nudler silt gjennom en spork (spiseredskap - turbestikk). Aldri før har vel nudler smakt så godt som i kveld. Vi var ganske utsultet etter å ha spist ruskemat hele dagen.

Det ble ganske fort kjølig etter at solen gikk ned, men Devold ull og Primaloft berget kvelden. Og for en kveld. Skal ikke skryte på meg at stjernene er bedre her enn noe annet sted, men de virket veldig veldig sterke og klare sammenliknet med hva jeg er vant med. Men nå bor jo jeg i by og er vant med lysforurensing. Vi forsøkte å ta noen bilder for å formidle stemningen, døm resultatet selv!

Utslått av en beinhard dag på dårlige grusveier så krøp vi inn i teltene før klokken 20 og sovnet momentant. Jeg våknet ett par ganger i løpet av natten pga at jeg frøs. Burde selvagt hatt innertrekket til soveposen min og kanskje ullundertøy. Den tanken streifet meg ikke engang når jeg gikk i teltet, men nå orket jeg ikke tanken på å krype ut i den kalde natten og begynne å styre med det. Alt av det jeg eventuelt trengte var nedpakket på sykkelen. Så da var det bare å skalke alle luker og forsøke å finne en posisjon som holdt varmen best mulig. Puste litt inn i soveposen og andre gamle indianertriks. Våknet utpå morrakvisten av en hane som gol i det fjerne. Det var allerede begynt å bli lyst ute, men vi drøyde den en liten stund til i den varme soveposen. Det fristet ikke så mye å stikke tærne utenfor for å si det slik. Det var på tide å komme seg videre og det var bare å komme set ut av soveposen. Roy sjekket klokken når vi var på vei ut av teltene i 05:30 tiden. Teltduken og syklene var nå dekket av frost etter en kjølig natt i høyfjellet. Så det var kanskje ikke så rart at det hadde vært litt kjølig inne i teltet også i natt.
Heldigvis var solen på vei opp nå og vi så fjelltoppene hdade begynt å få de første stråler av lys på seg. Ikke mange minuttene senere så badet hele teltplassen i sol. Herlige varme stråler kastet seg over oss og i løpet av en halvtime så var det på tide å kaste primaloftjakkene.

 

Jeg våknet med en dundrende hodepine. Antakeligvis var det høyden i kombinasjon med dehydrering fra en lang og intensiv dag i går. Note to self: drikk mye vann og kanskje campe litt lavere! Så frokosten denne dagen besto av to Paraset, en energibar og 0.7 liter vann og flott utsikt. En time senere så var vi kommet oss tilbake på veien og var på vei i retning av Espinar. Den hadde egentlig vært ett mulig delmål i går, men det hadde gått i vasken pga krevende kjøreforhold og lav snitthastighet.

På veien til Espinar måtte vi over nye fjelloverganger og vi var over 4700moh. Byen var en ganske ordinær Peruansk småby med en rekke småhus en haug med små kiosker. Dagens brunsj ble en halvliter Yoghurt, boller med jordbærsylte, potetgull og energidrikk. Slikt kosthold gir tildels store utslag i fordøyelsesystemet uten å gå nærmere inn på det. Vi hadde nå to mulige veivalg. Asfaltvei, som vi ikke var helt sikker på en grusvei som vi hadde god peiling på. Vi valgte selvsagt grusveien siden det ofte innebærer mer moro enn på disse asfaltveiene. Vi stoppet ved starten av det vi trodde var veien, spurte en kar og pekte om det var veien til Chivay. Noe han kunne bekrefte. Tidsangivelse på hvor langt det var å kjøre var vanskelig å få. Vi får bare se. På dårlige veier er erfaringene at det tar mye mer tid enn normalt.

Vi la i vei med godt mot. Utfordringen var igjen at vi hadde få inntegnede veier på GPS'en så det ble litt mer grubling i kryss der man måtte gjøre veivalg. Vi ble forært ett fantastisk flott landskap, kule formasjoner, kule canyons, elver, landsbyer, utsikt, høydemeter, forbikjøring av lastebiler, busser, innom noen småbyer og generellt en veldig opplevelsesrik dag.

Enda mer slitne enn i går bestemte vi oss for å stoppe i Chivay og ta natten her. Chivay er starten på Colca canoyn som er kjent for å være en av verdens dypeste canyoner. Dobbelt så dyp som Grand Canyon i USA sies det. Vi rotet ett par runder i byen før vi fant ett hotell som vi visste andre motorsykkeltur grupper bruker. Da er det normalt OK standard og trygg parkering til syklene. Chivay kan vel ikke sies å være verdens navle, men ett greit sted å hvile før morgendagens begivenheter. En del turister å se i byen her også.

Høydeyke?

Hodepinen har i løpet av dagen kommet sigende tilbake, trass i at vi har drukket mye vann i dag. Såpass mye at det har blitt flere titalls nødvendige ærend langs veiene. Litt småhoste og utpå kveldingen så kom der feber. Garantert høyden jeg reagerer på. Vi er nå på rundt 3600moh. Roy er heldigvis helt fin og uten symptomer på noe. Søndag morgen var planen å kjøre videre, men jeg fikk innvilget en hviledag her i Chivay for å se om ting bedret seg. Alternativet er å dra ned i lavere strøk. Det er ikke noe akutt akkurat nå, men vi tar det seriøst slik at vi drar til lavere høyde hvis ting ikke blir bedre. Det er jo potensielt farlig om man overser alle signaler fra kroppen. Neste by ligger jo ca. 1000 høydemeter lavere enn denne, men vi skal via en Canyon som har en del høyde på veien. Så i dag hviler vi og ser hva morgendagen bringer.
Føler nesten at det er litt flaut å bli "utslått" av det, men det får vi ikke gjort så mye med.

Forøvrig har trynet har vært dekket av støv ett par dager, kokevasket i dusjen for å få vasket bort alt og trynet har generelt fått hard medfart av lange dager i solen og vinden! Blir sikkert brunt til jul - ihvertfall utenfor brillemerkene :)

 

Over og ut!