PERU: Chivay - Colca - Arequipa

10. November 2013

Etter at vi kom til Chivay i går så var vi begge ganske slitne etter dager på ristete grusveier, store høyder og litt ymse kosthold. Steve våknet igjen med dundrende hodepine og feber. Etter en kort frokost fikk Steve innvilget en hviledag. Mye vanndrikking med påfølgende dobesøk, slumring på hotellrommet og ikke annet enn hvile denne dagen. Omtrent samme symptomer som jeg hadde når jeg var dehydrert i høyden i Tadjikistan. Det gikk over etter ett par dager der. Roy fikk heldigvis tiden til å gå med å ordne diverse forefallende arbeid, litt klesvask, og generell ordning. I grove trekk en ganske bortkastet, men helt nødvendig hviledag. På kvelden begynner formen å føles bedre.

 

11. November 2013.

Når vi i Norge stiller sommertid og vintertid for å tilpasse oss dagslyset gjennom de ulike årstidene så tror jeg at de burde se litt nærmere på den ordningen her også. For her på dette hotellet starter frokosten kl. 05:00 - 09:00. Det har selvsagt med å utnytte dagslyset til dagens utflukter å gjøre. Man må bare frikoble seg fra klokken og styre dagene etter dagslyset. Smekkefullt i frokostsalen før kl. 06:00 er sjeldent jeg har sett andre steder.

Oppe i 05:30 tiden og formen er nå bedre enn på dagesvis. Feberen har trukket seg tilbake, hodepinen er nesten helt borte og det lover bra for en full kjøredag til Colca canyon og deretter videre til Arequipa. Colca canyon ble "oppdaget" som reisemål av en gruppe polske raftere som skulle rafte Colca River og som kunne berette om en fantastisk dyp canyon. Siden 90-tallet har Colca canyon vært ett viktig turistmål i regionen.

Ved oppakking på sykkelen min så kjente jeg bensinlukt. Det er sjeldent et bra tegn så jeg tok en liten runde over de mest nærliggende områdene. Der er noe svetting/pipling av bensin langs en av sveisene på den ekstra fuel tanken bak på sykkelen min. Antakeligvis har den fått seg noen smeller fra bakdekket når vi enkelte ganger har kjørt i litt for stor fart ned i dype hull og fartsdumper og bunnet ut demperen. Vekten av bagasjen bidrar nok også i negativ retning, samt at bagasjeracket mitt ikke er helt optimalt slik at der blir litt press på tanken som videre gjør at hjulet kan bereøre tanken ved stor vandring. Antakeligvis bør tanken tas av og sveises, men vi bør også se litt nærmere på om vi kan finne en løsning for å unngå at det samme skjer igjen og igjen. Siden lekkasjen ikke er kristisk nå så tar vi i dag en snarvei for å komme oss videre. Vi hever bakenden på sykkelen ved å stramme bakfjøren. Det er en ganske enkel prosedyre og det er bare til å vri på en av to store muttere som bestemmer spennet i fjøren. Strammet samtidig også litt inn på demperen bak slik at den blir litt stivere. Dette i kombinasjon med litt roligere kjøring håper vi sørger for at vi ihvertfall ikke får større problemer. Så får vi heller følge litt ekstra godt med og se om vi finner egnet sted å utbedre sakene.

GPS festet hadde også fått seg litt hard medfart etter flere dager med risting og trengte også litt ettersyn. Tynne metallplater og tretthetsbrudd. Men ingen store problemer, bare irriterende at man ikke klarer å lage skikkelige løsninger som tåler bruken. Litt tape, strips og justering av skruer så ordner det seg ganske bra!

Vi sjekket ut av hotellet, fuelet og la inn reiseruten på GPS'en. Her hadde vi heldigvis inntegnede veier så da er det litt enklere å navigere. Ikke at det er så forbanna kompliserte greier, men man sparer en del tid hver gang veien deler seg i to og man må foreta ett veivalg. For det er ikke alltid slik at man skal følge den beste veien.

GPS'en navigerte oss først inn på ett spor på nordsiden av elven. Vi var litt usikre på om det var mulig å kjøre igjennom og komme tilbake til på sørsiden lenger fremme. For å ikke tape for mye tid og å være 100% sikre så valgte vi å snu og kjøre tilbake til det som var avmerket som hovedveien på sørsiden av elven og canyonen. Vi stoppet på ett par av utsiktspunktene underveis og må si oss imponert over alle disse lappeteppene av dyrket mark og steingarder som de har satt opp. Ned bratte fjellsider og hver minste kvadrat er utnyttet. Imponerende.
Det er ett imponerende landskap, men vi er ikke helt i kjernen av Canyonen enda.

 

 

Vi ser en liten dårlig veg skiltet med Geysir 9km og beslutter kjapt at den må vi utforske. Vi ledes inn på en smal og dårlig kjerre/grusveg. Starten av den er ganske utvasket og det første partiet er noe ruskete kjøring. Det bedrer seg heldigvis etter ett par hundre meter og vi fortsetter på ett slags grus- og jordunderlag. En del partier er utvasket, trolig av regnvann, noe som gjør at det ikke blir ren plankekjøring å komme seg opp. Ett par bekker må forseres. Noen steder deler veien seg, men vi velger å holde oss på det som virker å være hovedsporet. En del løse steiner av ulike størrelser og andre naturlige hindringer gjør at det er en ganske artig vei å kjøre. Det hadde vært en stor fordel og enda artigere å kunne kjøre her uten all bagasjen vi har med.

Når jeg kjører fremst så forsøker jeg å snu meg og se at vi er samlet med jevne mellomrom. På vei opp en slakk helling så snur jeg meg for å se etter Roy. Jeg skvetter til når jeg ser at sykkelen hans ligger nede og stort sett utenfor vegen. Jeg stopper kjapt min egen sykkel, men mister balansen i det jeg skal sette ned foten og ikke når ned. Jeg hadde nok glemt at jeg hevet høyden med flere cm i morgens. Da er den vanskeligere å holde oppe.

Vi har bygget inn Scala Rider kommunikasjon i hjelmene og kan kommunisere gjennom dem. Roy er ikke skadet og ligger ikke under sykkelen så ting er under kontroll. Jeg går ned og hjelper ham å få sin sykkel på beina først før vi tar min. Vi er nå på ca. 4.000moh og vi er helt gåen etter å løfte sykkelen på rett kjøl igjen. Det var fohjulet som hadde truffet en stein og sendt ham ut av balanse. Det er mer krevende å hente det inn igjen når syklene er tungt lastet.

Ingen skader å spore verken på syklene eller førerne - så da var det bare å fortsette ved godt mot. Etter å ha kjørt en stund så ble veien brattere, smalere og tilslutt så utvasket at det ikke lot seg gjøre å kjøre videre oppover. Store 1m dype furer av utvaskede områder gjør det vanskelig. Siden tiden flyr når man har det gøy så valgte vi å gi opp geysir jakten og snu og komme oss tilbake til hovedeveien her. Hadde vi hatt mer tid og mindre bagasje hadde vi nok kjørt ut i terrenget og sett om vi fant en farbar veg.

Turen tilbake til hovedveien var tidvis krevende, men det gikk helt fint og uten uhell. Tilbake på hovedveien fortsatte vi i Colca canyon i retning vest. Etter en km kom vi til en kontrollpost hvor vi måtte betale bompenger / entrance fee til området. 70 Soles som er ca 150 kroner.

Neste store viewpoint var Mirador Cruz del Condor. En av de mest kjente stoppestedene og som gir flott utsikt over canyonen. Det sto en minibuss parkert oppe ved vegen og noen turister nede ved ett av utsiktspunktene. Der så ut for å være en kjørbar sti ned mot utsiktspunktet så vi kjørte ned den. På vei ned så lettet der plutselig 3 store fugler fra siden av stien vi fulgte. Det var disse fuglene utsiktspunktet var oppkalt etter. Når vi kom nærmere så lå der flere kadaver fra hustdyr som var lagt ut som åte for fuglene. Ferskt kjøtt sikrer turistene synet av condorer. Men etter at vi hadde skremt dem opp og avgårde så var der ikke en kjeft som så en condor igjen så lenge vi var der ihvertfall. Vi prøver å ikke oppføre oss bøllete, men av og til glipper det litt :)

Etter at vi hadde sett det viktigste av canyon så fortsatte vi litt lenger østover på noe som var en flott asfaltvei med artige svinger. Det var en dyp canyon, men vi var alikevel litt småskuffet. Vi hadde kanskje sett for oss enda mer dramatisk

Det var ikke så veldig lenge det varte før vi måtte ta av ifra denne og kjøre grus igjen. Etterhvert i retning sørover. Vi snakker da om generell retning for veien svinger i alle retninger og går opp og ned som en berg og dalbane.

En dag med forholdsvis bra temperaturer - også i høyden. Nå ventet ganske mange mil på grusveier av varierende kvalitet. Mye flott natur, snøkledde fjelltopper på 6000+ og mye flott natur å se. De første timene var fine, men det begynte å gå hardt utover baken etterhvert. Det blir litt kombinasjon av å stå og å sitte når man kjører. Denne veien mot Arequipa er nok ikke akkurat normalvegen for her var det utrolig lite trafikk. Anslagsvis ett annet kjøretøy i timen?

Etter å ha passert ett høydedrag på noe over 4000m så bar det nedover igjen. Litt nede i bakkene så sto der en fortumlet peruaner med en motorsykkel som tydeligvis hadde problemer. Vi stoppet for å høre hva som var problemet. det så ut som han hadde vært her en stund. Han pratet veldig raskt spansk og vi skjønte kun ett og annet ord. Han hadde flekket dekket av felgen og var tydligvis i gang med å lappe bakhjulet. Han hadde ikke allverden med verktøy å hjelpe seg med, men hadde tydeligvis brukt ett flatt skrujern til å løse dekket fra felgen. Med det resultat at slangen var perforert og hadde mange hull. Han satt akkurat på lapp nr. 12 som var den siste lappen han hadde når vi kom. Vi gav ham en halvliter med vann som tydeligvis var kjærkomment. Det er ikke supert å stå her på nesten 4000moh å mekke sykkel midt på dagen i steikende sol. Du blir fort dehydrert og utmattet.

Siden vi hadde med lappesaker var det naturlig å finne frem dette og gi han en hånd og gi ham noen ekstra lapper slik at han fikk tettet de siste hullene. Etter å ha tettet et par hull til så pumpet han opp og var strålende fornøyd med resultatet. Slangen ble puttet inn i dekket igjen. Med skikkelige dekkspaker gikk det som en drøm å få på dekket på felgen igjen uten å lage nye hull i slangen. Heldigvis har vi gjort dette noen gangen før og det er normalt ikke noe stort problem å ordne en punktering - ihvertfall ikke med litt utstyr. Han pumpet opp og det virket tett. Dette er kun en midlertidig løsning! Så der sto han med to tullinger som ikke skjønte noe av hva han sa, men han sa en masse rart og avsluttet med "grasias" og ett digert glis. Så vi regner med at han var godt fornøyd :) Fornøyd med dagens gode gjerning. Tror kanskje at vi er godt på pluss igjen nå etter å ha jaget opp condorene tidligere i dag. Vi fortsatte ned grusveien og det ristet og skvaldraet hele veien. Det er slik at ALT rister HELE tiden og det er første gang på veldig lenge at jeg har begynt å bli mett på grus. Du blir utrolig sliten og helt gåen av det. At syklene ikke har skranglet i stykker er forsåvidt ett mysterium, men det var jo litt derfor vi kjøpte akkurat disse syklene. De er kjent for å være lett og robuste og ha god driftssikkerhet.

De siste milene ned fra fjellet gikk som vanlig i sikksakk og vi endte etterhvert opp i ett ørkenlandskap. Det ble en stund med ganske varm, tørr og kjedelig ørkenveier før vi endte opp på Pan Amerikana. Vi var nå ganske utsultet begge to, men med kun ruskesjapper langs veien og under 90km igjen til Arequipa bestemte vi oss for å holde ut den neste timen. Eller det vi trodde skulle ta en time. Vi suste avgårde i 100km/t+ på gode asfaltveier over kjedelig ørkenlandskap. Noen flotte snøkledde fjell og vulkaner å se, men generellt litt kjedelig kjøring. Vi kommer inn til en liten skitten roteby, El Cruce, og der er en lang kø av trailere og lastebiler. Vi står ett minutt og finner ut at dette går for tregt og begynner å tråkle oss fremover. Det går bra en stund til der kommer motgående trafikk. Vi ser en lokal motorsykkel som kjører forbi på innsiden og tenker at det er en strålende ide og hiver oss på. Vi kjører nå på veiskulderen sammen med fotgjengere, syklister, gateselgere, hunder og alt mulig annet. Etter noen km så begynner det å dukke opp politi med skjold langs vegene og det kan nesten virke som om at det er en demostrasjon på gang. Flere hundre politifolk står parate i posisjon langs veien over mange km. de bryr seg ikke så mye med at vi kjører sikksakk forbi på utsiden og innsiden. Det er aldri fare på ferde siden farten er lav, men hjemme ville vi heller blitt lagt i jern enn å få thumbs up fra politiet for slik oppførsel i trafikken. Men det er mye rart å se ute på veiene her. Studie av kultur- og kjørekultur er ganske interessant :) Spesielt når det går i vår favør.

Køen med trafikk og lastebiler er uendelig lang. Vi snakker etterhvert om flere mil med kø og det løsner mer og mer etterhvert som vi kommer oss fremover. Fra stillestående bakerst til 60km/t her langt fremme. En fordel med å ha kommunikasjon i hjelmene er at vi kan snakke sammen er at vi kan kommunisere bedre om når det er klart for forbikjøringer og planlegge bedre. Da blir det ganske effektiv kjøring siste stykket inn til Arequipa.

Vi kommer inn til byen og har en plan om å finne Plaza de Armas, selve sentrum i alle disse spansk ettede byenene. Dette er utgangspunktet for å finne ett hotell i samme kjede som vi bodde på i Chivay. Det var ett bra hotell så greit å se om hele kjeden holder samme standard og priser. Det ble varmt og trangt å kjøre i bygatene og like ved Plazaen så fikk vi øye på en McDonalds. Utsultet som var etter å ha kjørt en hel dag uten å spise så var dette nøyaktig hva vi trengte nå. En stor feit burger og ei kald Cola! Vi tok en fortausparkering, ble nesten jaget bort av ett par parkeringsvakter, men fikk rote fra oss før vi kjørte videre oppover i gaten på hotelljakten. Vi traff en morsom koreaner som kunne fortelle at han hadde kjøpt seg en MC i Lima og var på tur sørover. Han bodde på ett hostell litt lenger nede i gaten og forklarte veien. Det skulle være billig og bra. Det hotellet vi hadde tenkt å bo på kostet flesk og vi valgte å se oss om etter noe annet. Vi fant ikke koreanerens hostel, men ett annet hotell like i sona ovenfor der vi trodde vi først hadde tenkt å bo. Han i porten kunne fortelle at de hadde alt vi trengte og vi tok en runde inn for å sjekke det ut. Vi endte opp med en junior suite i ett 4 roms hus i hagen like ved poolen. Alt til en pris vi kunne leve med. I tillegg hadde de safe parking for syklene, hageslange så vi fikk spylt av alt støvet og akkurat passe sentralt. Her ville vi bo!

Arequipa er jo en av de største turistbyene i Peru og er omgitt av høye fjell (vulkaner) og der er en rekke funfacts om byen som piscoens fødested (som mange påtar seg æren for), den hvite by (hvit vulkansten), alpakkaby nummer 1 i Peru osv osv.... det er mye turister i gatene her!

Etter noen timer på hotellet, på nett og en rusletur i sentum var det på tide med litt mer mat. Vi endte opp, på noe som fra utsiden så ut som en OK pizzarestaurant, men som trolig var den eneste restauranten med hoppeslott. Vi gadd ikke å finne ny restaurant og hadde 40 minutter med underholdning fra unger i lekeparken. Det var langt fra stille for å si det slik :)
Lasagnen, som alt annet vi har spist den siste uken, var også litt for søt. Det er utrolig hvor mye søt mat og drikke det er her borte. Det er kanskje ikke så rart at den jevne peruaner ser ut som han eller hun gjør. Det er flertall av dem som er chubby og det meste er trolig matrelatert!

Nok en dag ganske utslått av en lang dag på ristete grusveier bar det tilbake til hotellet, noen minutter med nett og facebook før det var til køys og sagekonserten startet i 22-tida.

Dagens høydeprofil er ganske lik profilen til den amerikanske økonomien den senere tid.

 

12. november 2013

Siden Arequipa er en viktig turistby bestemte vi oss for å bli en ektstra dag her. Fikse litt småting her i byen, se oss litt mer omkring og etterhvert bare ligge i ei hengekøy under ett tre i hagen på hotellet og halvslumre.

Vi fikk sightset litt, undersøkt litt rundt hightlightsene og om der var noe vi ville se eller gjøre og tok oss en runde i byen. der var muligheter for rafting og downhill (kjøre ned en lang grusvei) der raftingen kanskje var mer interessant, men det ble litt hektisk å rekke det i dag. Så vi droppet den. Vi har jo raftet en del hjemme så det er ikke superviktig å få med seg det. Hadde det vært noe veldig spektakulært eller spesielt spennende så kanskje vi hadde kastet oss rundt og blitt med. Vi har fått ordnet det vi skulle, minnekortleser, ekstra harddisk, mer våtservietter (som er supert på tur) og diverse annet forefallende. Så siste timer av sollyset lå vi i hver vår hengekøye i hagen og sløvet og pratet. Herlig!