Bolivia - Chile

20. November 2013 Ororu, potosi til Uyuni
Oruru var ikke en by vi fikk spesielt god følelse med. Vi tok inn på ett av byens flotteste hoteller, men det var liksom ikke noe særlig å skryte av. Vet ikke hva det var, men vi fikk ikke noen bra følelse med byen. Her er noen bilder fra hotellet.

 

Potosi
Vi pakket sakene og dro rett ut av byen og satte kursen mot Potosi som var neste stoppested på ruten vår. Det ble en del motorveikjøring. Forholdsvis kjølig så vi måtte kle på oss ett ekstra lag med klær. Mye fin natur, men litt uinspirert av landeveiskjøring så ble det ikke så mye sightseeing og foto underveis. En del Lama i veibanen som vi måtte passe oss for.
Litt krøll med å få kjøpe bensin enkelte steder så vi må være litt ekstra obs på å fylle der vi kan. Det er som vanlig litt vanskeligere for utlendinger å få fuel enn for de innfødte.

Når vi kom til Potosi så hadde vi egentlig en plan om å beøke gruvene, men vi fikk oss litt mat og så at det var mulig å nå til Uyuni i kveld før det ble mørkt, men det innebar i så fall å ikke besøke gruvene. Jeg var egentlig ikke så veldig interessert i å ta turen inn i disse gruvene uansett. Der skjer stadig ulykker og jeg synes ikke det virket så kult å krype inn i ett trangt hull under jorden, med dårlig luft, mye støv, fare for ras og annen risiko. Heller safe than sorry! Så min stemme går til Uyuni i kveld. Roy var enig og vi valgte å fly avgårde etter at kyllingen var fortært.

Turen til Uyuni var bare noen få timer og det ble etterhvert ganske artige svingete veier. Vi er fremdeles rundt 4000moh og syklene er litt slappere enn i lavlandet. Det gikk alikevel brukbart unna og Steve subbet bagasjen i flere av svingene. Det er dekkene som er surret fast på sidene som subber. De stikker litt lenger ned enn sideveskene. Man skvetter godt til når man kjenner at man subber nedi. en ting er sikkert - Disse dekkene må bort snart! Jeg orker ikke å dra rundt på dem stort lenger. Heller bytte halvslitte dekk nå og få på nye som varer turen ut, enn å dra på dekk i bagasjen!

Vi rakk frem til Uyuni før det ble mørkt og på GPS'en hadde vi allerede plottet inn ett hotell som Sergio har brukt i omådet. Vi fikk ett rom der og får parkert syklene i en bakgård. Ganske stort rom med to separate soverom - ikke værst! Det er veldig lytt og man hører alt som blir sagt i resepsjonen. Men med godt sovehjerte så skal nok det gå fint. Uyuni er ikke en perle av en by, men den er helt OK. Det er mye turister her og det gir ofte flere valgmuligheter på mat og service. Det er Uyuni som er "gatewayen" til verdens største saltørken; "Salar de Uyuni".
Vel sjekket inn på rommet så tok vi oss en tur ut for å få oss litt kveldsmat. På veien treffer vi de to nederlenderne (Bikere) som vi traff i Chivay for ett par uker siden. Vi spiste middag sammen, delte litt erfaringer og tips og snakket litt om de kommende dagene. Artige folk og det ble en kjekk kveld. Vi fikk også noen nyttige tips som satte oss på en ny tanke om å reise ut av Bolivia via Chile istedenfor Argentina. Den opprinnelige planen var å reise via Salta i Argentina og kanskje svinge inn i Chile derfra. Men denne ruten de hadde sett på sørover direkte til Chile så spennende ut. Det må sjekkes!

Der går en rute sørover fra Uyunia via en nasjonalpark til Laguna Colorado og videre sørover til Laguna Verde og inn i Chile. Det skal være en ganske ruskete vei. Der finnes også en annen alternativ "vei" som går lenger vest langs grensen av Chile. Den veien er knapt avmerket i kartene og når man sjekker den i google earth så ser det mer ut som spor i sanden enn en vei.
Det vil uansett kreve best mulige dekk, at vi får laget noen skikkelige tracks på GPSen som vi kan følge. Det er også litt mer komplisert enn standard ruten med navigering, trasevalg, fuel, eventuell hjelp underveis osv. Når vi kommer tilbake til hotellet så ser vi litt på rutealternativene, chatter litt med Sergio som har erfaringer fra området og vi lander på følgende. Morgendagen sightser vi til saltsjøen, legger om dekk og klargjør oss mest mulig til dagen etter og tar en avgjørelse etter det. Rutevalget jobber vi litt mer med, men det ligger litt i kortene at vi tar normalveien gjennom parken. Den andre veien gir litt for mange usikkerhetsmomenter samt at Roy er antakeligvis ikke skodd med bra nok dekk for dyp sand hvis vi skulle rote oss bort i det.

Dagen etter setter vi kursen mot saltsjøen og kjører en grusvei utover. Deler av den er gjenblåst av sand og vi får smake litt på sandkjøring. Det er krevende og vi blir enige om at det eneste rette er å ta normalvegen sørover i morgen. Saltsjøen var kul å se. Vi gadd ikke å kjøre de to timene ut til "øyen" som ligger langt ute der, men holdt oss under en halvtime fra kanten. Det ble litt leking i saltet, fikk tatt en del bilder og moret oss litt før vi kjørte til land. Inne i byen var det på tide med en vask og vi fikk spylt saltet av syklene. Tilbake på hotellet så var det på tide å få lagt om til nye ferske offroad dekk til morgendagens distanse.

Jeg startet med bakdekket, men klarte ikke å få det til å "poppe" ut samme hvor mye jeg pumpet. Etter å ha pumpet i evigheter var jeg så sur at jeg vurderte å gi opp. Roy kom tilbake fra lunsj og dusj og fikk preppet opp motet litt igjen. Etter å ha vært til en lokal dekkomlegger så fant vi ut at der var en lekkasje ved ventilen og det måtte lappes, eller bytte slange. Hedigvis var det bare et hull i slangen og ikke ventilen som var vridd av eller noe annet dramatisk. Vi har med ekstra slanger så det er ikke krise, men det er alltid kjekt å ha en i reserve. Etter at hullet var lappet så gikk det mye bedre - ihvertfall inntil vi ødela pumpen. Pumpen ble så varm at jeg mistenker at limen som holdt den sammen slapp. Det bar over gaten til jernvarehandelen for å få kjøpt en ny. Det var ikke en liten snerten en som vi hadde i Touratech lappesakerkittet, men ett digert beist av en pumpe. Trolig ment for å pumpe opp lastebildekk. Den var kjappere å med, men den tar også veldig mye mer plass. Det får gå for pumpe må vi nesten ha med der vi skal fremover.

Framhjulet gikk fint og nå var sykkelen ihvertfal skodd for morgendagen. Vi hadde samtidig fått noen GPS spor fra Sergio som vi kunne bruke for å finne veien dit vi skulle.Takk for det Sergio. De sporene dine har vært helt uvurderlig nyttige for oss tidligere.
Der var også noen spesielle rutiner med Aduana (toll) som ligger 70-80 km før grensen. Vi må være litt obs på det og svinge av på rette stedet slik at vi slipper en detour på 2 x 80 kilometer. Greit å slippe det siden vi ikke har bensin nok.

På vei ut av byen så stoppet vi ved en gravplass for gamle tog. Atig å se. Her traff vi nedlenderne igjen. Det ble litt jabbing før vi knipset noen kjappe bilder og satte kursen mot San Christobal. Det er siste stoppested og siste fuelmulighet før vi er i Chile. Der er rykter om noen fuelmuligheter på en camp underveis, men det var litt vagt så vi kan ikke stole på det. Nå i første omgang fylle fulle tanker i san Christobal og da skal vi i teorien ha nok fuel hele veien - ihvertfall om vi deler litt av Roy sin fuel hvis det kniper på. Han har en diger tank og har med 24 liter fuel. Kjekt for ham det :)

Vi er rett på grusvei, men den er i super stand så de første timene til San Christobal går fort og vi ligger stort sett i 100+ hele veien. I San Christobal får vi tanket opp full tank på begge syklene + en ekstra 2 liters flaske til Steve - det bør holde til denne turen. Men man er alltid litt skeptisk til om det er nok eller ikke... Før vi kommer oss ut av byen stopper vi ved ett slags kafe og marked. Maten de har i kafeen så ikke særlig fristende ut, men vi kjøper heller ett par bokser med nudler hos en av de selgerne som står der. Varmt vann kunne vi ikke få der så da fikk vi bare fyre opp primusen og koke selv. . I mangel på noe bedre alternativ så fyrte vi den opp rett i gaten ved der vi parkerte syklene. Vi sto litt feilparkert i gaten, men satset på at det gikk fint.

En del folk som så rart på oss og at vi kokte mat i gaten, men greit nok. Vi smilte og synes det var helt greit. De fleste smilte og hilste tilbake. Før vi var ferdige å koke opp vannet så hørte vi korpsmusikk igjen. Vi har vært forfulgt av korpsmusikk her i Bolivia. Over alt og på de mest utenkelige plasser. Og nå her. Det var selvfølgelig ett opptog som skulle forbi der vi sto å kokte mat. Jeg mente det var ett bryllup og Roy trodde det var en begravelse. Venstre flanke av toget måtte vike og gå i bue rundt oss der vi sto parkert og lagde mat. Det var et komisk syn. Folkene smilte og hilste og det virket som de tok det pent. Antakeligvis ikke hver dag at to tullinger står midt i gaten og koker seg mat og sperrer av 1/3 av veien. Vi latet som ingenting, smilte høflig og flira når de hadde passert. Vi glemte begge å ta bilder av opptoget.

Etter San Christobal ble veien dårligere og de kommende timene ble noen lange og tøffe timer. Deler var bra gruskjøring, men andre områder var løs grus eller løs sand. Framhjulet gikk i alle retninger og syklene voblet og vi trengte hele veien på enkelte av stedene. Med hjertet i halsen tviholder i rattet og er helt sikker på nå går det til helvette. Det er en guffen følelse. Utrolig slitsomt, utrolig krevende og krever alt av deg både av krefter og av konsentrasjon.

Roy knakk koden med sandkjøringen først og etterhvert fikk jeg også taket på det. Holde farten oppe, ikke røre bremsene, holde samme eller gi mer gass, beinholde i styret og kun bruke vekten til å styre sykkelen med. Det var førsta da det løsnet og gikk bedre. Vi er jo ikke erfarne på sand noen av ossog alt må læres. Det var ikke fritt for at vi hadde oss en del hjertet i halsen opplevelser også etter det. Der var mange ganger jeg var helt sikker på at nå tryner jeg. Men det ordnet seg og løste seg fint hver gang. Hold farten oppe og bruk vekten så funker det veldig mye bedre enn å forsøke å styre seg ut av situasjonen. Vaskebrett går også bedre med litt fart. Vi bør sjekke over alt av skruer for med all denne ristingen så MÅ noe løsne eller få skader.

Fremdeles krevende kjøreforhold, slitsomt, men det føles litt bedre nå som vi begynner å få taket på det. Rundt oss hagler det med Toyota Land Cruisere fyllt med turister. I starten stoppet vi for å slippe dem forbi, men nå når sandkjøringen begynner å sitte så så klarer vi oss mye bedre og klarer å holde følge. Det er noe med gutter, fart og spenning. For etter noen timer på dette føret så begynner vi å bli selvsikre. En stund føles det som å delta i Dakar Rally. Men de gutta som deltar der har sikkert 150+ hele veien. Det står respekt av det de gjør og at de tør kjøre som de gjør! Vi er langt fra der for å si det slik og vi forsøker ikke å skyrte på oss noe!.

Fortsastt mye flott terreng, noe kjedeligere ørkenterreng, men generellt ganske variert og spennende omgivelser vi beveger oss i. Vi kom etterhvert frem til Laguna Colorado som er dit vi hadde håpet å komme i dag. Her skal være en camp i området, men vi så ikke snurten av noe. Vi tok en kjapp sights langs innsjøen. Flamingoer, fantastiske farger, ørkenlandskap, 4000moh og en kald vind. Veiene her er nå ikke en gang å regne som veier - det er bare en haug med grus, sans og steiner. Både vi og syklene får virkelig kjørt oss her.

Vi forsøker å finne ly for vinden, men den store åpne sletten gir ikke store muligheter for å finne en skjermet camp. Roy får øye på en canon og vi dropper inn i den og kjører litt innover i den for å se om vi kan finne ly for vinden. På veien inn er der tydeligvis en annen gruppe som har samme ide. En Land Rover Defender og ett telt med to blide fyrer hilser i det vi kjører forbi. Det er en liten og smal canyon med 10-20 meters høye vegger. Vi finner en egnet camp og er raske med å hive opp teltene bak en stein i le av den kalde vinden. Der lå også noen snø/isklumper inne i canyonen, noe som vitner om temperaturen. Vi campet nå på 4319 meter over havet og vi var litt spente på nattetemperaturen.

Begge var nå utmattet etter skikkelig lang og tung arbeidsdag på veien og i stor høyde. Vi ble hele veien premiert med artig kjøring, ett fantastisk landskap og aldri ett minutts hvile på veien.
Campen oppe, nye nudler klare på primusen så nå var det bare å få middagen i magen.
Klokken var nærmere 20 når vi krøp i hver sitt telt - ganske utmattet. Jeg sovnet ganske kjapt, men sov litt dårlig pga at jeg var småkald i løpet av natten. Soveposen har komforttemperatur på noen få plussgrader, men selv med innertrekk i posen ble det ganske kjølig. Våknet en del ganger i løpet av natten av at jeg måtte tette ett hull, ta på luen igjen, puste litt ned i posen eller gjøre tiltak for å holde på varmen. Det var rett og slett litt under det jeg anser som komforttemperatur.

Våknet på morrakvisten av det begynte å bli lyst ute. Vi lå i skyggesiden av conyonen og solen tok ikke i det hele tatt på vår teltplass. Det var ikke veldig fristende å krype ut av soveposen, men det måtte jo skje før eller siden og vi hadde noen timers kjøring i dag også. Så greit å komme seg opp. Det ble rett inn i Devold Expedition ull undertøy og Primaloft jakke. Så da ble det ikke så ille alikevel. Jeg åpnet vannflasken for å ta en slurk, men der var det ikke mye som kom ut. Vannet var bunnfrosset. Det som lå i teltet var heldigvis bare delvis frosset så vi fikk i oss litt veske - kald slush sådan. Roy tok like godt å flyttet hele campen sin til andre siden av canyonen og rigget seg til for tøking, tining av utstyr, frokost og varm te. God ide!

Solen varmet godt og det var deilig å få tine opp litt. Men det var fremdeles ganske kaldt i skyggen, noe som normalt sier noe om temperaturen når vi kjører. Etter å ha pakket sammen alt stashet så var vi igjen på vei - eller vei og vei. Det var som i går ganske ruskete og varierte forhold. Ved frokosten så hadde vi også sjekket kart og GPS og funnet ut at campen, som vi hadde først en plan om å overnatte i, lå lenger nord og vest. Der var det rykter om at det skulle det kunne være muligheter for både mat og fuel. Siden vi følte vi hadde grei kontroll på alt det så valgte vi å fortsette sørover mot grensen fremfor å kjøre tilbake nordover.

Vi hadde en avmerking i kartet for Aduana (toll) og svinget av der. Det var en 3km lang avstikker fra hovedveien. Vi var veldig usikker på dette og synes det virket rart å kjøre en slik omvei. Ved 5000 meter over havet så lå der av alle ting en fotballbane. Hvem i huleste har pust til å spille fotball ved 5000 meter? Vi kom til ett inngjerdet fabrikkområde med en vaktpost og port. Vi var 100% sikker på at vi var på feil sted, men spurte alikevel. Aduana? Han åpnet porten og pekte på en av bygningene innenfor. Dette var underlig!

Vi fikk stemplet og ordnet papirene for syklene her hos Aduana (Tollvesenet) og kjørte videre. Ett stykke bortenfor veien så så vi noen kule isformasjoner som vi måtte se litt nærmere på. Det ble noen hundre meter med offroad og en liten fotoshoot før vi kjørte videre. Som dagen før mye krevende kjøring, mye sand, løs grus, store steiner og generellt vanskelige kjøreforhold. En del lastebiler og Toyota landcruisere langs veiene så vi må bare ta det med knusende ro når vi møter disse. Der er en del varme kilder i området og det er en stram lukt i den varme dampen som stiger opp. Geysirer og varme kilder som bobler og damper er det flust av her. Vi lot oss ikke friste til å bade i dem. Tror mange av dem er for varme for den slags, mens andre var mer tilrettelagt for bading.

Like ved Laguna Verde så stopper vi for å stemple oss ut av nasjonalparken. En av Land cruiserne har mye ekstra kanner med fuel på taket og vi får kjøpe noen få liter av dem. Ikke at vi tror at vi trenger det, men det er bedre det enn å stå fast ute i ørken. Bensintom og mye styr.

Stemplingen ut av Bolivia går superkjapt og tar 2 minutter før vi er på vei inn i Chile.

Fra vi kommer inn i Chile kjører vi mot San Pedro de Atacama hvor vi skal ordne alle dokumenter og stempler. Vi kjører en veldig lang nedoverbakke som totalt dropper 2000 høydemeter før vi er nede i byen. Det er fantastisk deilig å kjenne varmen komme strømmende gjennom blodet for hver høydemeter vi dropper. Det har vært en kald morgen, men nå føles alt mer rett.

Papirmøllen for person og sykler går som det skal og etter 1,5 time tid er vi igjennom og inne i Chile og i byen San Pedro de Atacama. På vei gjennom byen så ser vi en scene som rigges. Vi har ingen hotellpreferanser her så vi stopper bare ved ett tilfeldig hotell / hostell og synes det ser OK ut og velger å bli her. Vi ser at prisene er noe høyere enn i Bolivia.
Det var fantastisk deilig å få seg en dusj nå. To dager med støv som legger seg over alt. Nesten som en seig hinne av støv over alt. Man føler seg litt skitten når man endelig kommer tilbake til sivilasjonen. Lukten av støv og fjell ligger som en eim over oss og alt utstyret og en lang varm dusj er fantastisk bra nå!

Vi rusler en tur i byen på jakt etter minibank. De første fungerer ikke, eller er kanskje tomme for penger. Men vi finner etterhvert en som fungerer og vi har kontroll på økonomien igjen. Greit å kunne betale for seg.

Det er veldig turistifisert her og vi treffer mye turister i gatene. Nesten alle lokalene i sentrum er dedikert til turisme og er enten restaurant, hotell eller turtilbydere. Vi får vite at der er en 20 timers festival i byen som starter i kveld. Vi gikk en tur innom utpå kvelden, men etter 20 minutter på panfløytefestival så søkte vi oss ned i sentrum for litt mat og drikke. Det ble en rolig kveld.

Søndagen så fikset vi litt på syklene, sjekket over og tightet en del skruer som hadde fått litt medfart de siste dagene. Vi jobber litt med reiseruten videre, men har ikke helt bestemt oss for om vi blir i Chile og skipper Salta og Argentina, eller om vi skal dra innom der. Det blir i så fall en stor omvei.

På restauranten vi spiste lunsj i dag holdt PlayboyTV på å rigge seg klare til shoot. Heldigvis måtte vi forlate åstedet så vi slapp å få med oss "griseriet"... ;)

 

 

 

Mer bilder fra siste dagene her: