Chile

Dagen etter var det bare å pakke sakene og komme seg ut av dørene. På vei ut lurte hotelleieren på om vi ville ta med ene datteren på syklene videre. Ja, klart det sa jeg. Hun var jo flott så det hadde jo vært supert, men tror nok at hun var litt for ung til å bli med gamle griser som oss på tur :) Så det ble med spøken og vi stemplet ut og kjørte videre sørover.

Vi hadde sett oss ut noen grusveier sørover, og vi forholdt oss til den planen. Helt OK grusveier, men ganske varmt og ikke superspektakulært så det ble litt halvlunking og vi var ikke superengasjert på den første delen av dagen. Steve prøvde å få opp stemningen litt ved å prøve seg på å kjøre opp en bratt snarvei, men endte opp med å spinne rundt sykkelen midt i baken og måtte bare snu å kjøre ned igjen. Ett godt forsøk var det ihvertfall.

Ellers det gikk det meste i spising, kjøring, fueling, litt bildeknipsing og mye av det samme vanlige. Ved lunsjen så fikk jeg en rett bra kaffi. En av de første på lenge. Ved lunsjbordet kom det bort ei voksen dame som hadde bodd 18 år i tyskland og var nysgjerrige på hvem vi var og hvor vi var fra. Ellers en del positive folk å se. Etter lunsjen så suste vi videre sørover og hadde siktet oss ut noen småveier i kartet. Ganske artige småveier og etter noen timer måtte vi stoppe å refuele og bunkre opp på litt mat og drikke for camp til natten. De vi snakket med anslo det for å ligge på ca. 35 grader her nå. Rett mildt med andre ord. Vi hadde siktet oss ut at der kanskje kunne være noen muligheter med camp ved noen småveier litt lenger sør.

Veiene ble smalere og smalere og etterhvert ganske så skrale. Både sand, grus med store steiner og annen moro. Vi hadde dem inntegnet i kartet så det var ganske sikkert at der hadde vært biler her før oss :) Vi så vel ikke mer enn maks en bil i timen her ute, så du kan anse det som ganske øde. Kun noen fraflyttede gårder, kanskje noe gruvedrift og ellers ingenting. Veien gikk oppover og oppover og over ett pass. På toppen av passet var der noen telemaster og en sti, eller dårlig kjærrevei opp der. Vi gjorde ett forsøk på å stunte opp den veien. Steve først, men det var ganske mye løs steinmasse og ujevne forhold samtidig som det var veldig bratt. Når terrenget er såpass ujevnt og såpass mye løsmasse og sykkelen er forholdsvis tunglastet med bagasje så blir det litt baksing og spinning. Etter ett ar hundre meter var det stopp og det var bare å snu snuten nedover, skur av ABS'en og sikte så godt man kunne på veien ned. Det var begynt å bli sent og vi trengte å finne camp snart så det ble med det ene forsøket.

 

Solen var begynt å bli lav og vi var nå for alvor på utkikk etter camp for natten. Vi kom inn i områder med flere fraflyttede gårder, smale anleggsveier som gikk opp og ned og generellt i hytt og pine. Det var tydelig at vi var inne i ett slags anleggsområde, men der var ikke noe aktivitet å se. Der gikk veier over alt og opp bratte fjellsrkåninger og vi var fristet til å prøve ut noen av dem. Det ble til at vi holdt fokus og lette etter ett sted å slå leir for natten. Vi fant etterhvet ett par potensielle kandidater og det ble litt offroading mellom kaktuser før vi fant en plass som var veldig bra. Her ble det camp for natten. Fremdeles ganske varmt, men Roy kastet seg på vedsanking og hugget ned en del greiner fra et dødt tre like ved. Alltid kos med bålkos på kveldingen, og erfaringsmessig blir det en del kjøligere når solen går ned om ikke så lenge. Så bål og varme er ikke å forakte da.

 

Camp, nudler til kveldsmat, bålkos og en sinnsyk stjernehimmel før vi gikk i teltene i 22-23 tiden. Herlig liv dette camplivet. Kjekt med by, dusj og seng, men det er jaggu godt å komme seg i eget telt også. Siden det var rimelig varmt ute så hadde jeg kun rigget teltet med innerteltet (Myggnett) og ytterteltet kun på halve (fotenden) av teltet. Da får man inn bra med frisk luft og det er mulig å ligge å se opp på stjernene, stjerneskyuddene, flyene og sattelittene som flyr over nattehimmelen. Det er ett deilig skue å sovne til!

Neste morgen var det opp med solen, pakke camp og komme oss avgårde. Veien var fremdeles i ganske variabel stand og bar preg av å være en anleggsvei. Men den bedret seg etterhvert som vi kjørte nedover inntil den møtte en annen vei og gikk over til å bli asfalt. Det smakte godt nå. Vi kjørte ikke så veldig lenge før vi snublet over en nedlagt togbru like ved veien. Skinnegangene her fulgte veien, men det var tydelig at de hadde vært nedlagt en stund for enkelte steder manglet deler av skinnen. Så vi var ganske trygge på at der ikke var noe togtrafikk å snakke om her. Så når vi så denne kule bruen så nølte vi ikke så mange sekundene før vi kastet oss utpå. Steve først. Jeg hadde vel ikke kommet mer enn 15 meter utpå før jeg skjønte at dette ikke vil så enkelt som vi hadde trodd. Det var stor avstand mellom svillene og hjulene ramlet langt ned mellom mange av svillene. Der like foran sykkelen åpnet der seg ett som var enda større enn de foregående. Her var det enten å snu eller å finne en alternativ måte å komme seg over på. Roy kom gående frem og vi så på saken sammen. Det virket som enkelte av svillene var litt løse og vi fikk dyttet dem litt sammen slik at vi fikk sykkelen greit over. Det ble en 10-15 slike fremover før vi kom til enden. Der manglet der 4-5 sviller og det var ett 2 meter langt hull. ingen løse materialer i sikte til å bygge en provisorisk bru med heller. Så da ble det til å gå av sykkelen, støtte den over en smal kant på utsiden av skinnegangen. Det ble litt styr av det og det var om å gjøre å ikke miste sykkelen ned de 5 metrene det var ned. Det var en del lavere her enn oppe på svillene og det endte med at kjeden og bakdrevet mitt grunnstøtte på skinnegangen. Det var ikke optimalt, men vi fikk jo banket av eventuell rust :) Med bakhjulet omtrent i løseluften, sykkelen hengende på en smal kant 5m over bakken og den spinner når vi forsøker å få den fremover. Det endte med litt muskelkraft fra the iron man (Roy) og med ett litt spinning og ett smell hadde vi fått den over. Alle mann og sykkel fremdeles i god behold. Vi lot det bli med en sykkel. Dette var nesten litt for spennende. (Vi har lagt ut en video på facebook fra dette).

Etter dette så stoppet vi i den første byen og fikk oss en skikkelig frokost. Igjen ble jeg overrasket over at de hadde virkelig OK kaffi. Det har vært litt klabb og babb med det så denne gangen bestillte jeg en dobbel espresso og melk ved siden. Det var ikke en innertier, men det ble bra nok. Videre sørover på nye småveier og selvsagt grus. Vi har fått kjørt MYE grus på denne turen! Herlig!

 

 

Der var noen veldig smale tunneller som var over 100 år gamle på veien. De var VELDIG smale, grusdekke og var av ymse kvalitet. Den ene var der en del vanndammer i også. Kanskje værre for Roy som har ett hovedlys som lyser rett i taket. Roy hadde nok en punktering, som viste seg å være en av lappene vi hadde ordnet tidligere som hadde sluppet taket. Vi hadde nok forsøkt å lappe en litt for stor revne i slangen til det som er optimalt. Det ble slangebytte til reserveslangen vår. Nå må vi bare huske å få fatt i en ny når vi kommer til Santiago eller Valparaiso og før vi skal inn i fjellene igjen.

 

På veien videre mot Valparaiso stoppet jeg for å vente på Roy etter en av tunnellene. Det stoppet en hvit pickup og det kom ut en kar og lurte på hvor vi var fra osv. Artig med folk som er nysgjerrige og interesserte i andre mennesker. Det er ikke så ofte jeg har opplevd slikt hjemme. Skjer det når vi er på tur hjemme så er det gjerne for å sutre over ett eller annet!

Tre km senere så mister jeg Roy av syne i speilet. Jeg snur og kjører tilbake og ser at han står i veikanten. Strømproblemer. Det innebærer at sykkelen stopper. Etter kort feilsøking så finner han ut at det er tenningslåsen som ikke gir strøm og vi ender med å tjuvkoble sykkelen hans slik at han kan fortsette. Ikke optmalt, men det funkerer jo og vi kommer oss videre.

Vi stopper for en liten sen lunsj, tidlig middag i La Liga og blir flørtet med av tre halvtjukke damer som jobber på en restaurant. Det biter ikke på oss og vi kjører videre mot Valparaiso hvor vi har en plan om å tilbringe natten. Kystveien er den som frister mest og får heftig kystlandskap på deler av strekningen. Der ligger 1000 arkititekttegnede funkisvillaer strødd utover hele området her - alle ser ut for å ha en helt rå utsikt mot klippene, havet og bølgene som slår inn. Tipper det er de nyrike fra Santiage og Valparaiso som har investert her!

Like før Vina del Mar så stopper vi for å nyte utsikten ved en klippe. Der får vi øye på en diger hval som ligger død i strandkanten og slår mot klippene. Den ligger opp ned så det er litt vanskelig å se hvilken type hval det er. Ikke at jeg er en ekspert heller. Vi knipser noen bilder, slik som mange andre av de skuelystne gjør, får vi kjører videre mot Valparaiso. Til nærmere vi kommer byen til mer hektisk blir trafikken. Det går ganske fort og bussene kjører som gale. Vi velger roligste fil og forsøker å navigere samtidig som vi har kontroll med trafikken.

Shippingen som skal skje om en ukes tid skjer fra Valparaiso. De som skal hjelpe oss med shippingen som kaller seg for Villa Kuntebunter og er ei dame som opprinnelig er tysk og hennes chilenske mann. De har også en villa der de har noen rom de leier ut til bikere. Vi stopper innom nå, tar mål av syklene og reiser videre på en ukes rundtur før vi er tilbake for shipping og hjemreise da. Vi følger GPS'ens anvisninger gjennom bygatene og det går litt sånn halvveis siden mange av de enveiskjørte gatene ikke er merket som enveiskjørte i GPS'en. Det gjør at vi får litt underlige instruksjoner om veivalg fra tid til annen. Vi tar noen egne beslutninger og ender med å kjøre opp en helt vanvittig bratt bakke - selvsagt med brostein og med en krapp hårnålsving i toppen. Før vi er ferdig med denne gaten har vi blitt jaget av 8-10 hunder som alle virker like forbannet over at vi er der.

Etter 15 minutters knoting gjennom sentrumsgater, en favela, 28 enveiskjørte gater og noe annet rusk så er vi endelig fremme på rett adresse. Det er tydelig hvorfor de har valgt å kalle opp villaen etter Pippi Langstrømpes villa. Den ser jo slik ut.