Chile

Søndag 8. desember
Fremdeles er vi i Valle del Yeso og våkner til regn som slår mot teltduken, Det er ikke akkurat noe troperegn, men det regner. Det blir til at vi sløver litt til og håper at det skal gi seg, og det roer seg litt i 8-9 tida og vi pakker oss ut av teltene. De er ikke helt tørre, men heller ikke skikkelig våte. Det er jo kjekkest å pakke tørre telt så slipper man mygling eller etterarbeid med å tørke dem. På motsatt side av dalen går veien oppover mot Laguna Negra, men veien er stengt med en diger bom som det er vanskelig å komme rundt. Vi ser litt på ett par alternativer for å komme oss opp, men det innebærer elvekryssing og en del baksing, og vi konkluderer med at det blir for mye styr nå og slår det ifra oss.

På vei ned dalen så stopper vi for å sjekke en siste mulighet, men også her er elven litt dypere og mer steinete enn vi orker å bakse med nå. Der er to Chilenske familier med en crossmotorsykkel på planet som hilser villig fra sin piknikkplass 50 meter fra elven. Vi stopper og hilser på, og de inviterer til frokost. Vi hadde frokost for 30 minutter siden og takker høflig nei. Vi blir invitert til å sette oss ned med dem og vi takker ja til invitasjonen og prater litt med dem. Utrolig vennlige folk. Vi sitter der en 20-30 minutter, før en liten fotosession og vi fordufter til neste dal. Dagens prosjekt er å forske ut El Volcan og dalen videre innover, og kanskje ett par andre sidedaler vi har sett oss ut i kartet.

El Volcan
Som i dalen vi forlot er her mye bratte og snøkledde fjell å se. Det er ren grusvei her og vi jobber oss oppover dalen. En del andre bilister her, men vi holder en del høyere fart enn resten. En utrolig idyll med grønne marker, grønne trær, hester på jordene, vann og fossefall, omkranset av steile høye fjell og noen med snøkledde topper. Disse fjellene her er bare helt rå og de høyeste av dem stiger gjerne over 5000meter. Temmelig rått for en som kun er vant med Sunnmørsfjell på 16-1700 meter. Fasinert av synet rundt oss soser vi oss oppover dalen. Jeg ser plutselig at Roy ikke er bak meg lenger og jeg stopper for å vente på ham. Når jeg står der og venter suser der tre andre sykler forbi. Trolig lokale karer siden de ikke hadde bagasje og minst en av dem var en crosser av ett slag.

Roy dukker opp, han måtte få i gang noe GoPro kameraer for filming oppover dalen. Vi har hatt diverse GoPro problemer på denne turen. Vi har opplevd mye ustabilitet og ikke minst batteriproblemer. Mulig det er noe brukerfeil, men mye skyldes nok teknisk svikt! Forbanna irriterende siden vi har annet å gjøre enn å fikle med kameraer når ting skjer. Uansett - vi kaster oss på hjul videre oppover dalen. Der dalen splitter seg velger vi samme spor som de andre bikerne. Dersom dette er lokale gutter så vet de sikkert hvor de skal og hva som er kult å kjøre. Vi får øye på dem lenger oppe og når de får øye på oss setter de fart og skyter avgårde. Vi følger på i samme retning. Det sammer gjentar seg ett par ganger. Enten vil de ikke stå i veien for oss, eller de er ikke interessert i å prate med ett par gringoer fullastet med bagasje.

Det er en del folk her oppe i dalen.Virker som et populært utfartssted i helgene. De aller fleste er her med biler og noen er her til fots. Mange har campet her og både telt og leirplass er fremdeles rigget. Veien blir etterhvert mer som en sti eller kjerrevei å regne og det blir lengre mellom folkene vi møter. De vi møter hilser og smiler. Ingen sure miner for at vi er her med motorkjøretøy- alle hilser. Herlig at det faktisk er mulig å dele fjellet mellom turgåere og motoriserte turgåere som oss. Underlaget er ganske løst, der er en del grove steiner og ett stykke oppe i bakken hopper den ene bagasjekassen til Roy av og han må stoppe for å feste den igjen. Antakeligvis ikke helt optimale forhold for den midlertidige løsningen vi lagde på den bolten som holder bakrammen hans. For mye skrangling kan utvide hullene og gjøre ting mer rom enn ønskelig. Vi får ta det med ro oppover.

 

Vi kjører oppover og oppover og veien blir smalere og smalere og det begynner å bli områder som er våte og små bekker som krysser over. Snøflekker begynner å bli synlig flekkvis i sidene rundt oss. Vi kommer opp til noe som kan egne seg som snuplass.Der står også de tre andre motorsyklene. Jeg hilser. De hilser tilbake og kommer ruslende over og vi håndhilser. Det er to Argentinere og en Chilener. Alle prater engelsk og Chileneren som har bodd i USA noen år prater flytende Amerikansk. Herlig å endelig få kunne kommunisere og prate med noen likesinnede. Vi snakket en liten stund om sykler, turer, området, utstyr og diverse før de fortalte at de skulle videre oppover og utforske vegen videre. Der skal være to nivå videre oppover blant annet med en liten innsjø. Veien oppover er nå kun en sti og ser vel krevende ut med all bagasjen vi sleper med oss. Vi bestemmer oss for å kjøre så langt som vi kommer og snu der.

Vi følger på. Først over noen små kuler, over en bekk og oppover en liten bakke med ganske løs pukk. Ikke veldig komplisert kjøring, men litt teknisk og man må konsentrere seg for å holde sykkelen på rett kjøl. Vi kommer noen hundre meter oppover før vi møter den ene sykkelen på vei nedover. Det er en Yamaha 450 crossykkel - temmelig lik en YZ. De måtte snu pga manglende vei og snø. Vi bestemte oss for å snu her fremofor å kjøre de siste 100metrene. Det er nok det smarteste her. Kommer ikke de seg opp med den crosseren uten bagasje så gjør ihvertfall ikke vi det med den lasten vår.

Vi ble samlet nede ved starten, eller snuplassen om du vil, og fikk hilst litt ordentelig på gutta og snakket mer. Artige karer. Han ene hadde en BMW F800GS med påmontert vinsj. Det har jeg aldri sett før og heller aldri tenkt på som en nødvendighet. Men han kunne fortelle at han kjørte en del alene og hadde brukt den noen ganger for å komme seg ut av kinkige situasjoner. Det var tydelig at disse gutta kjørte friskt og at han håndterte denne F800GS'en utrolig bra. Det er jo en ganske stor, lang og tung sykkel, men han håndterte den enkelt og lett. Uten bagasje selvsagt!

De skulle til en annen dal og jeg ville spørre om det var OK om vi hang på dem. Før jeg rakk å fullføre setningen så spurte Frederico på F800GS'en om vi ville henge på dem. Det synes var to hoder og en tanke. Da var det bare å knipe seg fast og henge på. På vei over mot den andre dalen virket det som om at Frederico fikk en god ide. Han slengte sykkelen over en kant og ned en mindre og smalere avstikker. Vi hang oss på og det ble etterhvert ganske løst underlag. Vi fikk bare stole på at de visste hva de gjorde. For denne veien var såpass løs at det ville bli en beinhard jobb å komme seg opp og tilbake her. Svingete bratt med stor løs pukk er ikke det enkleste å kjøre på. Vi danset oss nedover denne veien/stien - antakeligvis blir den brukt som tursti av folk nå, for her var ingen andre spor etter kjøretøy og det var ikke akkurat enkel kjøring. Vi møtte en del turgåere, og alle fortsatte å hilse. Igjen kjekt å se at der er plasse til alle uten å plages over den andres tilstedeværelse. Der finnes faktsik land i her i verden der folk med motor og folk til fots faktisk ikke kan befinne seg i samme fjell eller samme dal eller på samme nes uten konflikt. Det er trist. For meg er folk folk uavhengig av om de går på fots, på ski eller kommer med motor.

Veien gikk etterhvert over til å bli en sti bortover langs en stupbratt skråning og her var det overhodet ikke spor etter kjøretøy. På vei ned tenkte jeg at håper inderlig at vi slipper å snu og kjøre tilbake opp den første delen som var veldig mye løs grov pukk. Det blir garantert MYE styr og innebærer antakeligvis å bære all bagasje til topps og deretter spinne og slepe syklene opp halvveis med håndemakt. Mye arbeid så jeg håper virkelig at vi slipper å snu. Når vi kjører på denne smale stien som bare blir smalere og smalere så får vi krysse fingrene for at guttene vet hva de gjør og har vært her før. Vi kommer til ett elveleie der deler av veien har rast ut. Her er det stopp. Her kommer vi oss nok ikke forbi og frykten av å måtte gå hele veien opp med bagasjen begynner å bli reell. Frederico med F800GS'en som leder an kan fortelle at han aldri har vært her før og er usikker på hvordan det blir nedover. Ikke rart at han har montert vinsj på sykkelen sin. Han kjører først over , bakhjulet slipper litt og han sklir 5-10 cm nedoveri skråningen, men gir gass og kommer seg greit over. YZ'en og den andre fyker greit over. Så er det min tur. Fullastet med bagasje. Vi balanserer fremdeles på en smal hylle, der deler av veien nå er vasket ut av en elv som har rent her. Det er stupe bratt ett par hundre meter ned. Jeg gir gass og har litt fart gjennom det vanskelige partiet og kommer meg heldigivs fint over uten noe drama. Det var tildels høy puls ett øyeblikk og jeg hadde bare absolutt ikke lyst å drite meg ut på denne passasjen. Siste mann ut var Roy. Sporet er nå enda dårligere enn det var for oss andre. Roy sin hardcase koffert som er innerst mot veggen treffer noe på innsiden og sender ham litt ut av balanse, noe som gjør at bakhjulet sklir ut og han må legge ned sykkelen inn mot veggen for å unngå den totale katastrofe. Alle trår til og vi får dratt sykkelen inn på rett spor igjen. Heldigvis slapp vi med skrekken. Det ble litt svett ett øyeblikk og jeg så for meg ett skrekkscenario ett øyeblikk der. Heldigivs var Roy snarrådig og vi var mannsterke nok til å løse problemet. Anser det ikke som livsfare, men om sykkelen hadde forsvunnet nedover hadde den kanskje bare blitt værende akkurat der.

Sjekk videoklipp her (Ikke finklippet)

 

Vi kjørte litt videre og kom til neste hinder. Hinder av samme problem, der elven hadde vasket bort deler av veien og der var tråkket en ny sti inn mot fjellet og ut igjen. Dette er litt problematisk siden syklene er forholdsvis lange og samtidig er det tråkkede sporet ganske smalt. Spesielt for oss med bagasje. Det ser ut for at her må vi snu, men vi velger å gå ett par hundre meter nedover for å inspisere veien videre. Det er noen flere hinder, men det ser ut for at dersom vi klarer den vi står overnfor nå så skal de etter den være på samme nivå eller enklere.

Løsningen er å kjøre syklene inn mot veggen, ned i sporet inn mot der elven har hulet ut, jokke ett par ganger frem og tilbake og løfte bakenden på sykkelen slik at vinkelen blir rett. Vi knytter ett tau i sykkelen slik at hvis føreren får overbalanse utover og bort fra fjellet. så har vi en liten mulighet til å dra den tilbake og inn på rett kurs og avverge mye styr. Først F800'en og med litt håndemakt så går den fint igjennom. Deretter min sykkel. Det blir noe baksing, men med litt armer, muskelkraft og balansering så får vi den igjennom. Det var vanskelig å holde balanse for gutta dro litt for hardt innover mot kanten. I god tro, men det gjorde egentlig vondt værre. Så de siste syklene fikk vi enklere igjennom.

Slik ble det videre nedover hinder på hinder nedover på denne stien. Det er utrolig spennende å balansere seg nedover disse kantene, over ras, gennom elveleier. Ikke minst for oss som har med all bagasjen som gjør at vi er tunge, veldig mye bredere og mye mindre smidig enn de andre. Det er jo utrolig opplevelsesrikt og det er jo slike ting som dette man husker og som gir minner man tar vare på. Men jeg må samtidig innrømme at det var en stund jeg så mørkt på det og trodde at vi måtte snu og kjøre opp igjen. Det hadde nesten ikke vært ett alternativ og alle var enige om at den beste veien var ned. Når vi kom ned på trygg vei så pustet jeg lettet ut over å slippe å måtte ta den samme veien tilbake opp igjen.

I dag var jeg veldig glad for å ha soft bags til bagasjen på sykkelen. Når det er mye risting, trangt og der det er fare for at sykkelen vil dulte borti ting eller at jeg må legge den ned. De blir dermed ikke skadet eller deformert. Så til offroadbruk så vil jeg absolutt velge soft bags igen.
Mulig jeg må få på ett par slike på KTM 990 Adventuren min hemme også.

Etter å ha lastet opp YZ''en på en pickup så ble vi med gutta å spise empanadas på en lokal kneipe. Vi hadde ikke spist det tidligere på turen, men det var bra mat og noe vi trygt kan gjøre oftere. Vi fikk ikke betale noe og ble invitert til å bli med og bo hos Frederico. Det var ett tilbud vi ikke kunne si nei til. Vi hadde ingen plan og ingen steder å bo så dette var midt i blinken for oss. Vi kjørte inn til og igjennom Santiago i sikksakkk mønster mellom de øvrige bilene og endte etterhvert opp i ett nyere boligomåde på nordsiden av byen. Det virket som hele området var nytt. Eget bevoktet innegjerdet byggefelt med mye nye flotte hus. Dette virket å være ett bra strøk av byen. Når vi parkerte utenfor huset så kom hunden til Frederico ut. En artig liten sak full i energi. Roy rynket litt på pannen - og jeg leste tankene hans. Enda en hund?
Vi ble losjert inn på gjesterommet i ett flott og moderne hus med hage, svømmebaseng og full pakke. Fantastisk å komme hit til ett hjem etter alt rotet vi har bodd på de siste 5 ukene.

Det ble en varm dusj og på supermarkedet for å handle grillmat sammen med den andre bikeren Leandro. Her var det ett enormt utvalg i biffer av ulike størrelser, kvaliteter og opprinnelsesland. Ikke kødd med biffen til en ekte Argentiner. Han vet hva han vil ha!

Tilbake på casaen til Leandro, to hus bortenfor der Frederico (og vi) bor. Her fikk vi innføring i ekte Argentinsk grill håndtverk. Dette var presisjon, passion og teknikk i fin forening. Det tar en del tid når tjukke stykker kjøtt skal stekes til perfeksjon - for det er perfeksjon de går for. Både jeg og Roy var mektig imponert over Argentinsk grillteknikk og ikke minst gjesfrihet. Vi har mye å lære hva grilling angår ser jeg. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene her. Skal ikke lage en lang avhandling om det nå.
Hele familien med kone og to barn i tillegg til oss og Frederico var samlet rundt middagsbordet, Det ble flere typer kjøtt og vi ble til slutt alt for mett, men herregud den maten var bra! Vi klarte bare ikke å stoppe å spise før det var helt fullt. Vi fikk nye venner denne dagen og kvelden! Synd ikke den tredje bikeren hadde anledning til å bli med slik at vi fikk bli bedre kjent med ham også.

Det ble rett i seng når vi kom tilbake til Fredericos hus. Helt utslått etter en krevende dag, store begivenheter og litt for mye mat. Takk for fantastisk gjestfrihet Leandro og Frederico! Håper dere kommer til Norge en gang slik at vi kan gengjelde det!

WHAT A DAY - WHAT A DAY! Absolutt en av topp fem dager vi har hatt her i Sør-Amerika!