Chile

Onsdag 11 desember 2013
Våknet opp til tåke og overskyet vær i Pichilemu. Så det ble langarmet og litt ekstra klær for å unngå å fryse. Vi siktet nordover mot en annen strand ved Puertecito. Vi visste ingenting om denne, men hadde sett den på ett kart på hotellet og tenkte å stoppe innom der og se hva det var. Det var ikke så store omveien og vi hadde bra med tid denne dagen. Eneste mål for dagen var å komme nordover i retning av Valparaiso.

På veien til Puertecito endte vi opp på toppen av en bratt bakke. Når jeg sier bratt så var den virkelig bratt. Veien opp Rørstadvegen eller vannspringdalen er slakkere. Legg på grusdekke i tillegg så begynner det å svinge. Vi kom kjørende til toppen av der det gikk bratt ned. Toppen var skiltet "Fin camino" som betyr at det er slutt på veien. Når vi sto der og diskuterte om vi skulle våge oss ned så kom der en 4WD pickup opp bakken. Vel oppe på flaten så stoppet den og koblet ut lavgiret før den kjørte videre. Så det er tydelig at dette ikke er en helt normal bakke.
Grusdekket virket noenlunde fast og det burde være mulig å kjøre denne om den ikke ble særlig værre enn det vi så fra toppen. Roy, som også hadde litt lite fuel var usedvanlig skeptisk. Ulikt ham. Han ville kun bli med ned hvis jeg først kjørte ned i bakken, snudde og kom opp igjen uten nevneverdige problemer. Slik ble det og det gikk helt fint. Men det var skikkelig bratt her. Underlaget var såpass fast at det gikk uten for mye spinning.

Vi kjørte ned til stranden. Tok det ganske rolig nedover slik at vi ikke skulle seile avgårde om det ble enda løsere, enda brattere eller at der kom møtende bil. Nede ved stranden var der typisk surfemiljø, store bølger som slo inn på en lang sandstrand, en liten klynge med småhus og til og med en restaurant. Kult. Vi hadde sett på kartet at mot sør var der en mulig exit hvis veien opp skulle bli for tøff, og i nord så der også ut for å være noen muligheter - kun avbrutt av ett lite stykke uten vei. Det var slik på GPS kartet ihvertfall.

Etter å ha sett oss litt om kjørte vi mot nordenden, så etter muligheter for å krysse nordover, men så ikke noen åpenbare løsninger på det utover å kjøre nordover på stranden. Vi får gjøre ett forsøk å se hva som er mulig. Jeg først, og i det jeg kom utpå sanden så sank jeg nedi. Her var det bare en ting å gjøre og det var å holde sykkelen i sig og farten oppe. Der var bilspor fra før, men det var fremdeles veldig løst. Det gikk i sneglefart med en diger sandsøyle 5 meter opp bak sykkelen bortover stranden og jeg brukte beina til å sku hvis jeg merket at vi var i ferd med å stoppe. Tipper det hadde vært enklere uten bagasje og all vekten. Kanskje jeg kunne fått nok fart til å flyte oppå. Men her var ikke det ett alternativ nå ihvertfall. Etter ett par hundre meter kom jeg bort til noen klipper og sneglet meg innimellom. Det så ut til å fortsette endeløst bortover og der var ingen åpenbare muligheter for å komme seg inn på noen vei. For her var ingen vei å se.
Dersom jeg skulle videre så måtte jeg også krysset ett område hvor noen drev med tørking av tang og tare. Greit å ikke grise til for mye her og terge på oss folk. Så da var det bare å snu og komme seg tilbake.

Roy sto fremdeles på trygg grunn og ventet for å se hvordan det gikk med meg. Via kommunikasjonen sa jeg at her var det stopp og at jeg skulle forsøke å snu på stranden på egenhånd uten hjelp. Jeg ga full gass, kjørte i en diger sirkel og holdt farten oppe det jeg klarte samtidig som jeg skudde litt med beina for å komme i gang og holde driven. Jeg giret om til andre gir og matet på omtrent det jeg hadde og det gikk litt bedre, men jeg slet fremdeles med å få flyten og komme oppå. Trolig litt tungt lastet og litt for fin sand. Jeg kom meg heldigvis helskinnet tilbake på fast grunn og vi ble enige om å kjøre oss ut herfra og se om vi kunne få fatt i noe fuel i neste by. Roy sin fuel lampe hadde nå begynt å lyse så det er greit om vi kan finne fuel snart. Tilbake og opp den bratte bakken gikk bedre og enklere enn forventet og vi kom oss til topps på første forsøk og uten problemer. Herlig når ting går bedre enn forventet.

Vi satte kursen mot Navidad hvor vi hadde ett håp om å få fatt i Fuel. En del kule surfspots underveis og det virket som strendene var tilrettelagt for ulike grener. En strand så vi bare bølgesurfere, på den neste kun windsurfere og på den trede kite-surfere. Usikker på om det er forholdene eller om det er en avtale mellom de ulike utøverne som ligger til grunn. Virket å fungere ihvertfall. Mye vind og bra bølger langs kysten av Chile. I Navidad fikk vi kjøpt fuel og ble servert turens dårligste biff. Heldigvis ble vi ikke sjuke. Men det var skrale og smakløse greier. To minutter etter at bestilingen var gjort så hørte vi hard hamring fra kjøkkenet. Det var vel kokken som omgjorde noe kvigekjøtt fra ei gammal melkeku til indrefilet. På tyrkiske restauranter i Norge er det i hvertfall mye av den sorten. Biff er biff - bare slå den i hel med en klubbe så har du mør og fin indrefilet er visst den rådende oppfatning :)

Vi fortsatte nordover og det overskyede været kom og gikk. Det ble mer og mer tåke og vi hadde opprinnelig en plan om å få en siste natt i camp, men det var så fuktig i luften og en og annen regnsdråpe så vi ombestemte oss og leide en hytte heller. Det er ikke noe særlig å pakke våte telt og campingstash nå rett før vi skal hjem. Det ble en OK natt i hytten. Som vanlig litt hundegnål i området før vi fikk fred til å sove.

Torsdag 12 desember
Neste dag hadde vi ikke så mange mil inn til Valparaiso. Planen for dagen er å komme dit før lunch, få vasket syklene grundig slik at vi unngår trøbbel med Amerikanske importmyndigheter. De er visst litt picky på desinfisering. Samt må vi splitte og pakke den delen av bagasjen som skal være med hjem og den delen som skal være med sykkelen til USA. Vi sender alt av reservedeler, verktøy, lappesaker, store macheter, pepperspray osv med syklene. Resten tar vi med hjem. Håper der er plass til å få med oss alt hjem. Det blir en tight fit.

Vi kommer frem til VillaVillakulla i Valparaiso Alt går som planlagt og vi får hilst på de andre gjestene som har tatt inn. Det er tre Australiere og 2 Amerikanere som er der. Hyggelige folk. Det blir en felles barbeque i bakgåden på kvelden. Roy og jeg har blitt losjert inn i "hytten" på baksiden av huset. Det er ett slags skur de har bygget opp langs ene veggen på baksiden av huset. Eget bad , dusj og ekstra seng på hemsen. Supert - det virket greit.

Neste dag skal vi frakte kassen vi har bygget og syklene til terminalen hvor ting skal kontrollere, pakkes og kassen lukkes. Vi bruker formiddagen på å vente til Enzo var ferdig med noe papirarbeid på tollkontoret. Han kommer tilbake i en pickup som skal ta med kassen vår og amerkanerne sin. Disse er nå flatpakket. Vi skal kjøre ca. 20 km ut av byen og til en terminal der den skal snekres sammen. 400 meter før vi kommer frem til terminalen ryker kjeden til en av amerikanerne. Han hadde fryktet det lenge, og her skjer det 1km fra mål. Det ble litt fliring av det og det blir en god historie av det ihvertfall. Vi reiser i forveien og tømmer pickupen før den reiser tilbake og henter sykkelen.

Syklene tømmes for fuel, demonterer framhjulene, demonterer styrene, vindskermer, kobler av batteriene, stropper dem fast og sikrer dem. rammenumrene sjekkes av en på terminalen før vi kaster inn resten av bagasjen og skrur igen kassen. Den virker bra og noenlunde solid nå.
Vår kasse er litt tynn og skranglete i forhold til amerikanerne sin kasse, men den funker nok.
Vi betaler noen avgifter på 65.000 Chilenske pesos før vi returnerer til basen i 17 tiden. Vi er 6 stykk og der er bare 5 seter i bilen. Så en må sitte på planet. Siden jeg har både kjøredress og hjelm så synes jeg det passer bra å stte der.

Tilbake på Villaen er det litt annet papirarbeid som skal ordnes og vi må ta ut litt ekstra penger til shippingen. Vi har fått vasket litt klær også. Kjekt at ikke alt er skittent når man skal pakke. Herlig å slippe å dra på ett lass med stinky klær og kjøreutstyr. Alt virker å ordne seg pent og greit. Disse som ordner frakten og den delen kunne nok med fordel gjort det enklere for seg selv og for oss ved å være litt mer organiserte. Hadde vi vært mer forberedt på det som skulle skje kunne ting trolig gått enda kjappere og smoothere. Men det funket jo og det er det viktigste.

 

Lørdag 14 desember
Neste dag ble det pakking av bagasjen, forsøke å få fatt i litt mer cash, ett stopp på Cafe Republica og få en skikkelig kaffi før vi forlot byen. Taxi til busstasjonen og 1.5 time i buss til Santiago. Alt går smooth og fint og vi er imponert over komforten på sitteplassene her. Bussbilletten kostet bare 3400 pesos per haud (ca. 40 kroner), noe som vi synes er billig og bra!

Det var overskyet når vi forlot Valparaiso og det er sol når vi kommer 2 mil inn i landet. Når vi kommer frem på busstasjonen i Santiago kjenner vi at det er helt annen temperatur her. Vi hopper inn i en taxi til hotellet. Rommet vi har bestillt har bare en dobbeltseng som ikke kan deles. Vi forsøker å bytte rom til ett som har to separate senger, men det koster oss 40USD ekstra per natt og vi dropper det. Det er en continentalmadrass og vi splitter den i høyden og en ligger på undermadrassen og en på den øverste delen. Det funket som bare det og mye bedre enn de fleste andre vi har bodd på.

Vi sjekker litt hva som er bra å gjøre i Santiago og finner en Indisk restaurant på tripadvisor.com som skal være bra. Lenge siden vi har spist indisk nå så det passer bra. Vi booker ett bord på nettet og tar en taxi bort. Det er greit å ta taxi når det koser 30-40 kroner. På Jewel of india blir vi tatt i mot og ønsket velkommen av eieren. En karismatisk herremann som håndhilste hjertelig og ønsket oss velkomen med "Welcome to my home". Veldig bra mat og veldig bra service! Anbefales. Eieren var stadig innom bordet og sjekket at vi hadde det bra og at ting var i orden. Han hadde jobb å mingle rundt og skape feelgood stemning. Servitørene og andre ordnet alt det andre. Men han var god i det. I det vi skulle gå spurte han om vi hadde vært fornøyd, hvordan vi hadde funnet stedet og når vi sa TripAdvisor så spurte han pent om vi også kunne legge igen en tilbakemelding der. Han gjorde det på en veldig elegant og fin måte. Skjønner hvordan de har skaffet seg så mange gode tilbakemeldinger på tripadvisor. Noe å lære av for reiselivsfolk!

Vi sullet oss en runde i bygatene i jakt på noe som skjedde, men det var bare folk som var på vei hjem fra jobb og shopping i gatene og lite feststemte mennesker å se. Vi var alt for mett og gikk tilbake til hotellet heller enn å gå gatelangs og lete etter artige utesteder. Tilbake på hotellet splittet vi sengen som beskrevet over. Igjen litt hundegnål i gatene før vi fikk fred og sove i hver vår seng.

En bydag og ordnedag igjen nå før vi skal hjem. Søndagen var det presidentvalg i Chile og store deler av byen var stengt. Der var litt av butikker osv som var åpent, men det aller meste var stengt. Vi soset litt rundt i byen kjøte ett nytt headset og dro etterhvert tilbake til hotellet. Vi hadde avtalt å treffe Richard senere i dag. Richard bodde noen måneder i Ålesund våren 2013. Richard og Caro møtte oss på hotellet og vi tok metroen til en annen bydel hvor vi fikk oss litt mat, delte noen øl før vi dro splittet og dro tilbake til hotellet.

Turen hjem gikk rimelig bra. Ingen problemer med bagasje, forsinkelser eller annet tull. Gratulerer KLM - det var godt gjort for en gangs skyld! Janne plukket oss opp på flyplassen og hadde vært så hyggelig å kjøpe inn litt mat til meg. Min kjøre søster caroline hadde også fylt opp litt frokost og nødmat i kjøleskapet mitt. Snille folk vi omgir oss med altså! Slik omtanke varmer ett mannehjerte. Ordtaket sier vel at veien til mannens hjerte går via magen ;)

POSTTRAUMATISKTURSYNDROM
Så nå venter julefeiring og sosialisering hjemme. Det blir kjekt å se igjen venner og familie hjemme. Det er fint å reise hjem til jul. Der er mye sosialt som skjer og overgangen fra tur til hverdagsliv blir litt mindre brå. Det var ikke så veldig lang tur denne gangen - kun 6 uker. Men det gjør alikevel noe med deg. Det oppstår ett vakuum etter slike turer. Man går fra at hver dag oppleve oppleve oppleve og planlegge neste dag. Hele tiden action og noe som skjer. Så kommer man hjem i en vakuum tilværelse hjemme. Jeg kjenner ihvertfall på det og det tar litt tid før man er omstilt igjen. Det er som ett langvarig jetlag - kanskje kan man kalle det ett opplevelses-lag. Det tar noen uker å omstille seg til hverdagsliv og bli skikkelig produktiv igjen. Kjente en del på det i fjor når jeg kom hjem. Man blir litt matt. Min definisjon; - posttraumatisktursyndrom. Egne erfaringer tilsier at man bruker minst halvparten av tiden man har vært borte til å restituere seg og bli like produktiv som man var før man la ut på tur! Dette kan selvsagt være individuelt, men for meg fungerer det litt slik. Se på disse som er ute og reiser i mange år, for dem vil jeg tro at de aldri kan bli de samme igjen og at det må være vanskelig å komme inn i ett vanlig A4 liv igjen. Om mulig.

Så da er det bare å få unna tiden ut januar, bruke februar og mars godt på fjellet så er det vår og april er startskuddet for MC turer i Norge igjen. Legger opp til mye jobbing og mindre reising i 2014. Ettermiddagsturer og helgeturer i større grad enn månedsturer :)

 

TAKK:
Tusen takk til alle som har gjort det mulig for oss å gjennomføre dette. Det er mange hjemme som har bidratt til at vi kunne gjøre dette. Underveis har vi fått mye hjelp, tips, råd og nye venner. Tusen takk til dere alle!