Mexico

Jeg slet litt med å sove sist natt, trolig en kombinasjon av at jeg hadde 12 timers søvn natten i forvegen, en del vind som rev i teltet og litt ekstra våken pga han fyren som sto over leiren vår og speidet i går.

 

Etter en svært enkel frokost så var det litt modding av noe kabelføring på Steves sykkel. Det var litt vel trangt mellom GPS og vindskjerm, noe som gjorde at det så faretruende ut for at bremseslangen skulle huke og kanskje ryke eller ødelegge noe. Spesielt på offroadkjøring så var der mye bevegelse. Etter pakking av camp så bar det opp en ganske dårlig grusvei og til topps hvor vi forsøkte å finne en enklere vei tilbake til sivilasjonen enn den vi kom opp i går. Men det ble bare rot og vi besluttet for å ta samme vei ned. Det gikk greit og uten store problemer, men det var ganske ruskete og vi hadde et par velt den første halvtimen av dagen. Ingen skader på menn eller utstyr.

Rancho Santa Marta
Når vi stoppet på Giant Loop forhandleren i Ocenside for noen dager siden traff vi James som tipset oss om at vi måtte besøke svogeren på en ranch de hadde gjort om til skole og hjem for en del vanskeligstilte barn og ungdom. Vi var litt usikker på om vi skulle stoppe og hva som ville møte oss, men når vi kom dit traff vi dem som hadde startet senteret og flere av dem som hadde jobbet der. De har drevet dette siden tidlig på 1980 tallet og har i dag 45 boende der og en 80-90 som går på skole der. Mye finansiert gjennom dugnadsånd, kirker og foreninger i USA og Canada. Vi ble vist rundt på skolen og i boligene og det ser ut for at de gjør mye bra for barna i området. Det er veldig kjekt å se at ting fungerer og noen faktisk gjør noe og se at det faktisk kommer ned til dem som trenger det og ikke fosvinner ut i adminstrative kostnader slik at det er bare dråper som kommer ut til dem som trenger det. Veldig hyggelige folk som vi gjerne skulle brukt mye mer tid sammen med. Det er slik at man får litt lyst å komme tilbake å hjelpe, være en del av det og bidra med noe. Kanskje komme tilbake en sommer og bruke noen uker, en mnd eller to og bidra med noe. Være med å bygge noe, plante noe, lære bort noe eller gjøre noe annet bra for dem samtidig som man lærer spansk og får være med der det skjer. Her tar de i mot hjelp med åpne armer og har du lyst å gjøre noe annet og kanskje gjøre en forskjell for noen så bør du ta kontakt med dem! www.ranchosantamarta.org

Etter ranchbesøket fortsatte vi sørover på vår ferd og vi så oss ut et par mulige camper som var mulige å nå. Vi måtte ha både mat og bensin og både timene og kilometrene løp avgårde.
Det begynte etterhvert å blåse ganske kraftig inn fra havet og syklene vinglet avgårde mellom vindkastene, men ikke værre enn at vi klarte å holde dem på en brukbar kurs. Med en del sidevind så må man legge sykkelen litt inn mot vinden. Vi stoppet i San Quintin og handlet litt mat til kveldens camp. En bra matbutikk der vi fikk handlet det vi ville før vi satte kursen videre sørover.

På kartet hadde vi sett oss ut et mulig bra område nede ved stranden som kunne gi en fin camp. Alltid vanskelig å vite basert på kart og satelittfoto, men det er jo litt av moroa og gleden blir enda større når det klaffer og man treffer innertieren. På veien sørover mot tettstedet Baja Cactus så ble vi stoppet i en militær kontroll - de ville se innholdet i baggene våre, men det holdt å åpne toppbaggen og de så campingstash og matvarer så var de happy og vinket oss videre. Det er en del militær aktivitet i form av patruljer og kontroller, men vi har blitt behandlet fint og uten problemer. Der var et strekke vi kjørte noen hundre meter fra sjøsiden hvor der så ut for å være noen bra camper og vi tenkte å prøve en av dem. Men de var litt for eksponerte mot hovedveien og vi ville bli synlige for trafikken som kjørte forbi. Det er ikke supert så vi gikk tilbake til opprinnelig plan om å kjøre til Baja Cactus og dra ut mot kysten på noen småveier der. De var ikke merket på alle kart så det var litt usikkert på om det var farbart der. Vi hadde jo noen utfordringer med akkurat det på forrige camp.

 

 

 

Når vi kom til Baja Cactus så var det et lite tettsted og det var mye små hus og mange i tildels dårlig stand. Det virket ikke som et bra strøk av Mexico dette og det var en del undrende blikk i det vi kom rullende inn med tre bråkete motorsykler. Ikke akkurat lett å gjøre det diskret når man ser ut som en million dollar og med mye lyd. Vi kjørte feil et par ganger før vi endelig traff den rette veien - det å kalle det vei er nok mange som er uenige med oss i, men det var ihvertfall farbart for oss med disse syklene. Det bar opp, ned, svinger gjennom små canyons, gjennom uttørkede elveleier og forbi et par hunder som jaget oss. Etter noen km på denne veien kom vi til et område med løst sand underlag og det ble straks vanskeligere å kjøre. Vi karret oss igjennom det et stykke og bestemte oss for å slå opp camp nede ved stranden. Det ble noen strabaser for å få syklene gjennom den løse sanden, men vi kom oss dit vi hadde bestemt oss alle mann. Vi liker å ha syklene helt inne i campen slik at vi har kontroll på dem og bagasjen som henger igjen på dem. Skjønt det er ikke sikkert at vi våkner om noen forsøker å stjele noe, men det føles ihvertfall bedre enn å sette dem fra seg et stykke unna.

Når vi kom ned til strandan så åpnet det seg en diger sandstrand med fete surfbare bølger. Vinden var fremdeles ganske sterk, men ikke værre enn at vi klarte å få rigget camp uten at teltene blåste bort. De originale teltpluggene er litt små i sand så vi fant noen pinner av drivved som ga bedre feste i sanden. Solen hang en liten halvtime til på himmelen og pyntet opp når vi rigget camp. Det var magisk i det den stupte i havet.

 

Med mye drivved liggende var det enkelt å få fyrt opp leirbål i kveld og holde det gående en stund. Eller vi slet litt med å få fyring til å begynne med, men når vi først fikk fyring så brant det skikkelig bra. Etter solnedgangen var ferdig med sitt show begynte stjernene å komme til syne. Deilig å bare sitte i leiren å nyte flammene før man legger seg. Det blir mørkt tidlig på disse breddegrader og alle var i seng i 9-tida i kveld.

Torsdag 11.10.2012
Etter en lang og bra natt søvn sto vi opp før sola i dag. Det var nesten litt kjølig nå på morrakvisten før solens stråler fikk varmet oss. Den vanlige rutinene med lett frokost, pakke camp og til forskjell fra tidligere morgner ble det tid til å beskue bølgene som hamret inn på stranden før vi kom oss avgårde. Litt småbaksing i sanden før vi hanglet oss tilbake på samme ruskeveien som vi kom inn på. Men det var gøy og alle gliste bra!

Vi hadde besluttet å forsøke å komme oss helt til en liten by på østkysten som heter Santa Rosalia. Ikke av noen annen grunn enn at det er en passe distanse å avlegge for å få litt fremdrift. Det har blitt litt for lite kilometer disse første ukene av turen så det er greit å få lagt ned noen mil. Fin kjøretemperatur og det var til tider småkaldt. Hvem hadde trodd det. Steve endte med å ta på to lag under kjøredressen og skalke alle luker.

Det ble en del artige kjøreveier i ulikt landskap og det var mye kule kaktus landskap langs veien i dag. Vi hadde igjen en ide om å kjøre litt offroad istedenfor hovedveien og vi forsøkte å finne en vei i kartet. Etter å ha rotet rundt i ørkenlandskap, kjerreveier på kryss og tvers og gjennom mye annet buskas og rask så endte vi med å gi opp å finne veien og ta tilbake på hovedveien. Men det var moro å få seg en liten time offroad kjøring i dag også. Det gjør livet på sykkelen litt artigere når man får brynet seg litt.

I byen Guerrero Negro var det militærkontroll og sjekk av imigrasjonspapirene (visum), noe vi på forhånd hadde grudd oss til siden vi ikke hadde orden i sysakene. Vi burde sørget for å få stemplet passene og få ordnet visummene på grensen inn til Mexico og ikke satse på at det går bra. Så vi er vel per definisjon illegale innvandrere til Mexico i skrivende stund. Vi får se om vi får ordnet litt opp i dette når vi kommer inn til en litt større by. Vi har sendt en mail til den norske ambassaden i Mexico for å se om der er noe vi kan løse når vi er her nå.
Uansett så hadde vi sett på alternative ruter for å kjøre rundt denne kontrollposten (offroad), men det var vanskelig siden vi ikke fant den alternative veien vi ville ta. Så da måtte vi bare kjøre igjennom da - worst case bli sendt tilbake til USA, arrestert eller hva som måtte skje? Vi får prøve - vi har jo ikke så mye valg på det. Vi kom til kontrollposten og jeg kjente at pulsen slo et par hakk ekstra. Der sto allerede en lastebil inne på den ene filen i kontrollsonen når vi kom og en personbil foran oss på den andre filen. Vi kjørte i filen bak personbilen og ble bare fint vinket videre uten noe mer enn det! Det gikk ett lettelses sukk gjennom oss alle tre og vi smilte og kjørte videre. Puhhhhh...

Det var fremdeles to timer frem til Santa Rosalia i god driv og solen hang allerede med nebbet på vei ned. Her blir det fort en time med mørkekjøring - og slik ble det. Underveis igjennom nok en militærkontroll. Stort sett hyggelige karer som bare vinker oss videre. Ingen dokumenter eller vanskelige spørsmål så langt. Håper det fortsetter slik. Det ble en times tid med mørkekjøring, noe som vi forsøker å unngå. Alternativet var wildcamp, men vi var klare for hotell, dusj og litt internet nå. Inne i Santa Rosalia ble vi overrasket over at ingen hadde hotellrom til oss. Vi sjekket 5-6 hoteller som alle sa fullt, fullt, fullt. Vi begynte å lure på om de ikke ville ta imot motorsyklister eller hva det kunne være. Men vi fikk greie på at presidenten var i byen og det var mye ståhei rundt det. Så det var forklaringen på de hotellrommene og at det var mye politi i gatene.

Litt utenfor bysentrum fikk vi oss et helt greit hotellrom. Det var egentlig et tomannsrom, men vi har en del campingstash og klarer oss med det. Det får gå i natt. Vi fikk levert pizza på hotellrommet, dusjet og litt kontakt med dere hjemme på nettet - herlig. Det var ganske rikt på dyreliv på hotellet og den største begivenheten var en enorm edderkopp ved inngangsdøren vår. På størrelse så var den av type tarantell størrelse og på størrelse med ei voksen mannehånd. Klar for en ny dag i morgen nå!